Jeg ble bestemt for å komme over min eks - her er hvordan jeg endelig gjorde det
Tilgivelse kan være en glatt skråning, spesielt når du har blitt skadet så dypt som jeg har. Jeg visste at jeg måtte tilgi fyren som gjorde meg urett hvis jeg noen gang ønsket å gå videre og finne fred, men det gjorde ikke det enklere. Slik avsluttet jeg endelig boken om mine negative følelser for ham en gang for alle - kanskje vil det hjelpe deg å gjøre det samme.
Jeg aksepterte hans handlinger selv om jeg ikke var enig med dem. Vi har alle vært der: Din partner gjør noe som krysser linjen, og du kan ikke komme tilbake fra det. Å akseptere det som er gjort er det første skrittet til tilgivelse. Det er mange fortau profeter der ute som vil si ellers - at tilgivelse må komme først - men jeg forteller deg fra min egen personlige erfaring: du må ta tak i det som skjedde før du kan få fred med det.
Jeg tok en (få hundre) dype puste og beroliget TF ned. Godkjennelse er først, og avkjølingsperioden er andre. Tilgivelse er alltid nøkkelen, men du må jobbe meg opp til det. Etter at jeg hadde akseptert det han hadde gjort for meg - i dette tilfellet, lurt - jeg trengte tid alene til å kjøle seg helt av, fordi jeg selvfølgelig var ganske oppvarmet. Å ta denne gangen viste seg å være instrumental.
Jeg ga meg selv tid og plass som jeg trengte å føle hvordan jeg ønsket å føle meg. Det er vanskelig å tilgi noen for noe av den størrelsen når du er så sint sint. Avkjølingsdelen av tilgivelse er avgjørende for selvhelbredelse, og lar aldri noen fortelle deg noe annet. Det kan ta dager, måneder, uker eller år, men det er en integrert del av å få gjennom et traume som er stort nok til å knytte bånd til en person som har blitt så engrained i livet ditt.
Jeg sluttet å gi en dritt. Ikke misforstå meg; Jeg var helt fortsatt skadet over det han hadde gjort, selv om jeg hadde akseptert det og gitt meg rikelig tid til å kjøle seg ned. Men etter avkjøling kom apati - og når du har blitt skadet noe hard, er apati ikke akkurat der du vil være. Å gå gjennom vondt på et så grunnleggende nivå er ikke så forskjellig fra stadiet av sorg, men for meg var de ikke ute av orden.
Jeg ga oppmerksomhet til stadiene av sorg. Den første fasen av å håndtere sorg er isolasjon og fornektelse. Jeg ville ikke bli sittende fast på det stadiet, så jeg gikk straks videre til aksept, som, som psykologer sier, er en senere del av prosessen. Den andre fasen er sinne - og ja, jeg følte meg veldig mye i løpet av min "avkjølingsperiode". Det var ingen forhandlinger; Det var en fullstendig og fullstendig mangel på følelse for bedre eller verre. Jeg ville bare komme til akseptfasen, men det var langt unna.
Etter at apati satt inn, satt en dyp depresjon inn i den. Det var ikke som om jeg ikke visste hva som hadde skjedd med meg eller trodde at depresjonen min var noe mer enn situasjonell enn klinisk. Likevel var depresjon der, min nattekompetre; Den eneste der for meg i min sorgstid. Jeg måtte sørge, så mye som jeg hatet det.
Jeg dro til terapi. Min terapeut jobbet hardt med meg for å styrke positiv atferd når det gjaldt selvbehag, fordi da depresjonen ble satt i, følte jeg meg ganske verdiløs og besvimlet. Hvem kan aldri elske en slik knust kvinne? Hvordan kunne en slik ødelagt kvinne noensinne elske? Men godt, godt råd fra en terapeut hjalp meg med å arbeide gjennom følelsene av hans indiskretion og lærte meg at min egenverd aldri burde være forankret i andres oppfatning av meg. Ja, jeg tok med den bagasjen til forholdet først, men hans handlinger var ikke basert på min flailing selvtillit.
Tilgivelse kom til slutt. Han var min eks på da, og vi hadde ikke vært på gode vilkår siden jeg hadde akseptert virkeligheten av hans handlinger. Jeg ville umiddelbart dele med ham og kutte alle båndene for å jobbe med meg selv og helbredelsen min. Jeg helbredet for det meste, men jeg visste at det aller siste skrittet for å opprettholde min prøvelse var å tilgi ham - ikke for ham eller å frigjøre ham for noen byrde, men for meg. Å tilgi ham var det siste "farvel" i forholdet vårt, og etter seks måneder med følelsesmessig uro og terapeutiske økter senere, kunne jeg skrive et brev som tilgir ham og anerkjente det vondt og hjerteslag som han satte meg igjennom.
Det tok mer tid enn jeg trodde, men jeg kom dit til slutt. Jeg ga meg selv tid og rom for å virkelig analysere hva som hadde blitt gjort for meg - og hvilken rolle jeg kanskje hadde spilt i det - og tiden ga meg et perspektiv jeg ikke ville ellers fått hvis jeg hadde rushed gjennom prosessen og prøvde å legge det bak meg så snart som mulig. Det er helbredelse der ute - det trenger bare tid til å puste.
