Jeg minner meg om disse 10 tingene når jeg er lei meg for å være singel
Å være single på de fleste dager er en total glede. Jeg elsker å være single og alt det bringer, men det er noen dager når jeg er veldig nede på meg selv for ikke å bli partner. På de triste dagene når jeg ikke kan huske hvorfor jeg var fornøyd med å være alene, minnes jeg meg selv om disse 10 tingene:
Det er bedre å være alene enn med feil person. Jeg har hatt altfor mange opplevelser av å være med feil person. Jeg gjorde alle slags vilde rettferdigheter for deres uakseptable oppførsel, og jeg handlet giftig eller selvsikker. Nå når jeg ser at jeg velger å være alene i stedet for å være med noen som ikke er en god kamp, klapper jeg meg selv på ryggen. Det er langt sunnere å være alt av meg selv enn med noen som ikke er for meg.
Jeg har hatt mange muligheter til dato, jeg nekter bare å bosette seg for noen som ikke passer. Det ville være en ting hvis ingen enkeltperson hadde vist interesse for meg i år - så ville jeg nok virkelig være redd - men det er ikke tilfelle. I stedet har folk regelmessig vist interesse for meg, jeg har nettopp bestemt at de ikke er de riktige menneskene. Det er ikke at disse menneskene er "mindre enn" meg, det er bare at de ikke er det jeg leter etter i et partnerskap. Jeg føler meg stor selvrespekt og verdighet når jeg går bort fra muligheten selv når jeg er alene. Jeg minner meg om min styrke som gjør dette på de vanskelige dagene.
Mine gal pals er en telefonsamtale eller en tekst unna. Når den følelsen av å være helt alene begynner å krype inn, minnes jeg meg raskt om at jeg har tonnevis av venner som elsker meg kjære. Snarere enn å svinge i ensomhet, henter jeg telefonen for å ringe en gal venn, jeg vet, vil kunne gi meg en rask pick-me-up. Noen ganger skriver jeg også "S.O.S. tenker på en ex "å komme seg ut av hodet mitt. Dame venner kommer alltid til nytte for å skjule min ensomhet.
Jeg har litt hardt emosjonelt arbeid mens jeg er alene. Det ville være en ting hvis jeg var i evig etterbruddsmodus, sitter og føler meg synd, men det er ikke det som skjer. I stedet gjør jeg dyp følelsesmessig graving for å bedre meg selv. Jeg lærer om mine quirks, mønstre og de atferd som egentlig ikke tjener meg. På dager hvor jeg føler meg lei meg for å være singel, minner jeg meg selv om at jeg investerer litt alvorlig tid og energi til å bedre meg selv. Det vil lønne seg i fremtiden om jeg er singel eller koblet.
Selvhjelp er min partner. På dager som føles latterlig vanskelig å trekke igjennom, forsterker jeg min selvomsorg. Jeg forteller meg selv at jeg er utrolig fortjent av velvære, kjærlighet og omsorg. Jeg behandler selvbehandling som om den var den beste samarbeidspartneren i verden. Jeg lager meg forfallsmåltider, får en massasje, gjør min hobbyer, rydde opp i rommet, eller gå ut i naturen. Å behandle meg selv som prinsessen, jeg slutter aldri å bringe tilfredshet tilbake i livet mitt.
Jeg er god nok, elskelig og verdig. Altfor ofte, når jeg er lei seg for å være singel, begynner jeg å ha alle disse påtrengende tankene om hvordan jeg ikke er god nok. Jeg bekjemper de negative meldingene med positive mantraer og terapeutisk tankeutfordrende. Jeg minner meg selv om at min verdi er medfødt, jeg er helt elskverdig, og jeg er god nok, uansett hva jeg gjør. Å minne meg om disse tingene bringer meg tilbake til virkeligheten og ut av å leve i kaoset i tankene mine.
Jeg er et totalt barn. En annen slew av negativ selvprat som oppstår på mine dårlige dager, er tanker som forteller meg at jeg er stygg, grov, fet, du heter den. Jeg prøver å slå meg ned på de harde dagene. I stedet for å la disse giftige tankene ta meg ned, ser jeg bare i speilet. Jeg minner meg selv om at jeg er et totalt barn. Jeg er nydelig og kroppen min er fantastisk akkurat som den er. Noen ganger vil jeg til og med bli kledd og legge inn selfies på Instagram for et ekstra selvtillit!
Å være den rette personen er viktigere enn å finne den rette personen. Når jeg blir opprørt noen dager om hvordan jeg skal være for alltid alene, prøver jeg å pause og minne meg selv om at det å søke en annen person ikke er jobben min akkurat nå. Min jobb er å jobbe med å være den beste personen jeg muligens kan være. Ved å gjøre dette blir jeg den rette personen for kampen min, i stedet for å skyte i mørket, og prøver å finne min kompis.
Jeg stoler på prosessen med dating og livet. Jeg har massevis av tro på alt i livet. Det har vært min erfaring at de vakreste hendelsene ikke har skjedd fra meg som kjører på dem på hovedet. De har skjedd fra meg og lyttet til den milde stemmen i meg som leder meg til neste rette ting. Snarere enn å skifte seg gjennom datingsider, lærer jeg å stole på prosessen med å finne en kamp. Jeg går tilbake for å la universet gjøre jobben sin. Jeg tror det har en bedre ide om hva som er bra for meg.
Det er bare ikke min tid ennå. Hvis jeg vil ha en jobb som er en kamp, kan jeg gå ut og få en for det meste. Dating virker ikke helt slik. Jeg kan legge all den energien jeg har i det (og jeg har gjort dette), men jeg kan fortsatt komme ut tomhendt. Det er et skjebneelement som trenger å gjøre sitt arbeid. På dager når jeg er selvmedlidenhet om at jeg fortsatt er alene, minner jeg meg selv om at universet har noen som venter på meg, i dag er det ikke akkurat dagen vi blir samlet sammen. Skal jeg fortsette å pout eller vil jeg velge å leve livet mitt uansett? Jeg tror jeg tar sistnevnte.
