Jeg hadde en kjæreste, men jeg følte at jeg var alene i forholdet
Jeg trodde alltid å være i et forhold som betydde at ensomheten i det enkelte liv ville forsvinne. For en vits! Jeg lærte dette på den harde måten da jeg daterte en fyr som sverget han elsket meg, men fikk meg til å føle seg mer alene enn jeg noensinne har hatt før.
Det var som om han var der, men ikke. Han var en morsom, smart, interessant fyr, men noen ganger hørte vi ut og det var som om det var denne skjermen mellom meg og hans hjerne. Jeg ante ikke hva som foregikk inne i hodet, men han var tapt i det og brydde sig ikke om å dele tankene sine med meg. Jeg ville sitte der og følte meg så frakoblet fra ham og suget det alvorlig.
Han var ikke der da det virkelig gjaldt. Han var den første personen som skulle vise meg til huset mitt for en fest og den siste til å forlate dansegulvet på en lørdag kveld, men da jeg var syk eller fast med et flatt dekk, var han aldri rundt. WTF? Klart elsket han bare å ha det bra. I mellomtiden ble jeg igjen strandet og alene da jeg virkelig trengte ham.
Han ga ikke oppmerksomhet. En gang hadde jeg en stor kamp med min beste venn og måtte gjenta sminke min fordi du kunne se at jeg hadde gråt. Min BF kom for å hente meg hjemme for å gå ut til middag. Jeg trodde han ville spørre meg hvorfor jeg så så trist ut, men han merket ikke engang mine røde, hovne øyne! Jeg kunne ikke tro det. Han var for opptatt av å snakke om dagen på jobb. Det var mange andre ganger, han var ikke oppmerksom på meg eller vis meg noe hensyn, men det stikker ut i mitt minne.
Våre datoer ble gruppearrangementer. Første gang han inviterte meg til å møte vennene hans, var jeg glad for å bli kjent med mer om ham og hans liv. Men da ble hver dato av oss gruppeturer med vennene sine, og vi gikk aldri ut bare to av oss. Det begynte å komme til meg, og ikke bare fordi jeg ønsket å ha litt kvalitetstid med seg selv.
Han var annerledes rundt andre mennesker. Rundt hans venner var han varm og festets liv. Alle raved om hva en kul fyr han var. Det drepte meg for å se hvor mye han koblet sammen med vennene sine. I mellomtiden, med meg, var han fjern og på eget oppdrag. Under en av våre datoer i huset hans tilbrakte han dagen i stedet for å engasjere seg med meg. WTF?
Jeg begynte å lure på om han var verdt det. Etter noen uker med dating begynte jeg å lure på om å være med denne fyren var meningsløs. Jeg mener sikkert, vi hadde noen gode tider - vanligvis når vi var omgitt av andre mennesker, sinn - og sexet var bra, men var det nok til å holde meg rundt på lang sikt? Jeg tvilte på det.
Jeg møtte noen som var hans polar motsatte. Jeg bestemte meg for å ta litt tid til å finne ut ting før jeg tok noen utslettsbeslutninger, men livet hadde andre ideer i butikken. På jobb, en ny fyr ble med i vårt lag og han var en slik fangst. Jeg fant meg selv å forlate arbeid hver dag med kinnene mine, og såre fra alt latteret vi hadde delt. Jeg var helt knusing på ham selv om jeg ikke ville innrømme det fordi jeg hadde en kjæreste.
Han viste meg hva jeg manglet. Det var ikke bare gode tider, min kollega og jeg delte. Han hørte virkelig på meg; Jeg følte meg som når vi tilbragte tid sammen om lunsj, ga han meg sin udelte oppmerksomhet. Det brøt mitt hjerte fordi det fikk meg til å se hvor lite kjæresten min egentlig ga meg en pokker. Han var mer interessert i å gi sin oppmerksomhet til vennene sine. ugh.
Jeg var lei av å være alene. Forholdet skal være om to personer som kommer sammen for å være et lag. De burde støtte hverandre. Jeg fikk virkelig ikke noe av dette fra mitt forhold, og min kollega gjorde meg klar over det. Jeg solgte meg selv kort. Hvis jeg skulle være alene, ville jeg helst være singel, så jeg kunne gjøre det jeg ville i stedet for å bli sittende fast med noen som gjorde meg ensom.
Det var ingen lykkelig slutt. Jeg brøt den av med kjæresten min, som ikke forstod hva jeg fortalte ham om å trenge mer støtte fra ham. Hva en egoistisk jerk. Ærlig talt tror jeg han var hemmelig lettet over på enkelte måter. Oh, og i tilfelle du lurer på, kom jeg ikke sammen med den medarbeideren, men det var greit.
Jeg må være min egen kjæreste. Det høres ut som om jeg fikk en trøstpris ved å være singel igjen, men det var det beste som kunne ha skjedd med meg. Jeg sluttet å søke etter en fyr for å fullføre meg. Jeg innså at jeg ikke var ment å date min kollega. Universet hadde sendt ham min vei, så jeg kunne se hva jeg virkelig trengte fra forholdet mitt. Nå var det på tide å fokusere på hvordan jeg kunne være min egen partner. Denne gangen er jeg mye lykkeligere.
