Jeg er klar for et forhold - den virkelige spørsmålet er, vil jeg selv ha en?

Jeg har vært singel lenge, og endelig føler jeg at jeg er klar til å komme inn i et forhold igjen. Saken er, jeg vet ikke om jeg egentlig vil ha en eller hvis jeg bare ville gjøre det fordi jeg kjeder meg.

Jeg begynner virkelig å tenke på ideen om å bare bekymre meg selv. Jeg kan ikke engang huske sist gang jeg måtte aktivt bekymre meg for en annen person i tillegg til meg selv. Jeg mener, ja, jeg er klar til å ta vare på noen andre og er på rett sted for det, men vil jeg gi bort den kjærligheten og oppmerksomheten bare fordi jeg er i stand til? Ville det ikke vært bedre å bruke det til meg selv? Dette er de spørsmålene jeg snakker med akkurat nå.

Så mange jenter, min alder er lykkelig enkelt - hvorfor kan det ikke være meg? Det er rart - det andre jeg føler meg godt og klar til, dykker jeg rett inn i et partnerskap, ikke engang tar deg tid til å leve et lykkelig enkeltliv. Det er så urettferdig hvordan det blir sett på som "trist" når en kvinne er singel, men folk synes ingenting om dudes alene. Jeg ser jenter rundt meg som er glade rullende solo - det burde være meg!

Jeg ønsker ikke å hoppe inn i et forhold bare for det. Jeg vil ikke bare ha et gammelt forhold, jeg vil ha forholdet. Kanskje det er bedre å bare vente på den rette personen å komme sammen i stedet for å hoppe på den første fyren som gir meg et andre utseende, som jeg vet for et faktum at jeg vil angre på veien. Jeg må tenke to ganger om hvorvidt jeg egentlig virkelig vil være med denne personen, ellers kan det ende i katastrofe.

Jeg har alltid vært engstelig om dating. Jeg har alltid hatt det vanskelig å komme til en konklusjon om hvorvidt jeg vil date noen. De fleste av mine relasjoner besto faktisk av den andre personen som overbeviste meg om å være med dem, og så sier jeg endelig ja. Jeg burde lære å holde fast i mine våpen og bare gå for gutta jeg virkelig, virkelig liker. Det er det som vil gjøre meg glad, tross alt.

Jeg har denne "alt eller ingenting" holdning når det gjelder forhold. Mange mennesker tror kanskje å være kresen er en dårlig ting, men for meg er det best mulig å ha som dater. Jo, jeg kan tilbringe mye mer tid alene enn de fleste andre jenter, men i hvert fall når jeg kommer inn i et forhold, vil det være lykkelige tider fordi det blir noe jeg egentlig ønsket, ikke noe jeg følte presset på eller løst etter.

Det er ingen rush. Jeg har mye tid. Selv som en sen tjue-noe, skjønner jeg at jeg har en god fem år eller singledom før jeg bør tenke på å slå seg ned med noen. Så mange mennesker kommer nettopp inn i relasjoner fordi de kjeder seg eller til og med kommer sammen av bekvemmelighet og så blir misfornøyde. Jeg faller IKKE inn i den fellen. Jeg tar min egen søte tid, tusen takk.

Jeg burde virkelig bare følge min tarm på dette. Helt ærlig, det beste jeg kan gjøre er bare å høre på min intuisjon. Jeg kan si at jeg er klar, men gutten min kunne fortelle meg noe annet. Det er en grunn til at jeg ikke nødvendigvis er tiltrukket av et forhold akkurat nå, og jeg trenger bare å stole på det.

Jeg har blitt så vant til å være singel. Jeg er ikke sikker på om jeg er klar til å gi opp mitt bekymringsløse enslige liv. Jeg liker å være klar for et forhold til å være klar for ikke å være helt vanskelig og jeg er definitivt klar til å sette min beste fot fremover. Likevel vil en annen del av meg ikke dele min seng med noen, og vil ikke spille av en annen persons regler og bekymre seg for deres følelser. Det er bare en hodepine noen ganger, har jeg rett?

Jeg ønsker ikke å forfølge et forhold uten frykt for ikke å ha en. Jeg kan være klar til å ta sjansen i et seriøst forhold, men jeg må sørge for at grunnen til at jeg gjør det er en god en. Å gjøre det ut av frykt for å være alene er IKKE den riktige måten å gå på, fordi den følelsen av ensomhet bare kommer til å krype tilbake uten å feile, slik at hele forholdet blir sløsing med tid. Jeg finner alltid de beste relasjonene som vokser ut av inspirasjon. Jeg vil bli inspirert til å være med noen, og det viser seg at jeg bare ikke føler det akkurat nå.

Kvalitet relasjoner ser dårlige ut i disse dager. Jeg er en del av en generasjon som opplevde det høyeste skilsmisseproblemet i historien, og har tilgang til det største datingpoolet siden hvem vet når, så mitt ønske om et forhold er bare ikke så høyt som det ville vært flere tiår siden og Du kan egentlig ikke klandre meg for det. Kanskje jeg møter noen som helt vil inspirere meg til å ha et ekte forhold, men for øyeblikket er det helt fint å vente det ut.