Jeg er virkelig pessimistisk om kjærlighet og det er ikke bra
Jeg betrakter meg som en generelt positiv og optimistisk person, men det er vanskelig å forbli åpen når jeg blir skadet igjen og igjen. Jeg har blitt langt mer jaded enn jeg en gang var, men det er ikke som det skjedde uten grunn.
Jeg er vanligvis ikke en kynisk person. Jeg er kjærlig og sjenerøs, og jeg liker virkelig å hjelpe andre. Jeg har et godt liv, og jeg vet det. Jeg er takknemlig for alt jeg er heldig nok til å ha. Pessimismen jeg føler når det gjelder dating er i strid med min generelle natur. Jeg kan bare ikke hjelpe det lenger. Det har blitt en del av hvordan jeg tenker.
Jeg er ikke slik i alle områder av livet mitt. Sannheten er at mitt romantiske liv er det eneste området hvor jeg føler meg forsiktig og engstelig. Jeg har blitt skadet nok til at det skremmer meg for å komme inn i datingverdenen igjen. Det virker tryggere å leve lykkelig og enkelt enn å overgi mine følelser til noen som kan misbruke dem. Jeg stoler ikke på menn fordi de har lært meg ikke å stole på dem.
Min fortid har gjort meg på denne måten. Det var ikke at de var alle skurkene - det var at jeg stole på dem og de la meg ned. Jeg tok min tid og la muren min sakte sakte. Når jeg var åpen og sårbar, tok de fordel eller rett og slett ikke tilbake gaven. Det føles som svik når dette skjer, og det gjør det vanskelig å tro at det er noen menn der ute som ikke vil følge det samme mønsteret.
Det har blitt verre med tiden. Spør noen: tillit blir stadig vanskeligere hver gang noen bryter det. Jeg har vært med menn som ikke ville være sårbare med meg i retur. Jeg har vært med menn som brukte min kjærlighet til å manipulere og kontrollere meg. Jeg har vært med menn som tok hemmelighetene jeg avslørte og brukte dem mot meg senere. Ingen av dette skjedde over natten - alt ble bygget opp og førte meg til hvor jeg er i dag.
Jeg bruker min kynisme som skjoldet mitt. Jeg har bygget meg selv rustning laget av sarkasme for å beskytte meg selv. Hvis jeg ikke bryr meg så mye, kan ingen skade meg, ikke sant? Jeg har en veldig tøff tid å åpne opp til gutta nå på grunn av mine tidligere erfaringer. Det er en håndteringsmekanisme som jeg har utviklet gjennom årene for å pusse alt av og handle som det ikke er en stor avtale. Det er selvfølgelig en stor løgn, men hva mer kan jeg gjøre?
Jeg vil helst være trygg enn å bli skadet igjen. Det er ikke den sunneste ting å gjøre, men jeg har mine forsvar. Jo lenger de blir på plass, jo vanskeligere er det å la noen inn. Jeg har vokst meg komfortabelt i min trygge følelsesmessige festning. Jeg vil være åpen og følelsesmessig tilgjengelig - jeg gjør det egentlig. Det er bare at jeg heller ikke vil føle smerte. Det føles bedre å holde menn på avstand.
Jeg har lært på den harde måten at jeg ikke klarer meg godt med smerte. Kanskje det ville være greit å stole på og bli brent hvis jeg hoppet lett tilbake, men det gjør jeg ikke. Jeg føler meg veldig dypt og blir skadet veldig dårlig. Jeg har hatt en så vanskelig tid å komme over kjærlighet at jeg ikke vil takle alt det lenger. Jeg vil være åpen og kjærlig og stole på igjen, men jeg kan ikke risikere det.
Hvis jeg er ærlig og åpen, løper menn og skjuler. Den ironiske delen er at hvis jeg gjør en innsats for å være optimistisk og sannferdig, blir menn unnerved av meg. De viser seg å være følelsesmessig utilgjengelige babyer som ikke ønsker å håndtere min ærlighet. Hvordan kan jeg stole på menn når hver gang jeg tar opp noen ekte skur, blir de freaked out? Det er utenfor frustrerende.
Å være kynisk suger fordi det tiltrekker alle de gale gutta. Jeg ønsker ikke å la meg vekk, men samtidig liker jeg ikke hvor det tar meg. Jeg tiltrekker heller ikke noen i det hele tatt, eller jeg tiltrekker dudes som ikke er bra for meg. Enten de er super følelsesmessig utilgjengelige og jaded eller de ser min kynisme som en utfordring å overvinne. Hvis de endelig bryter meg ned, er utfordringen borte og de er ikke lenger interessert. Nei takk.
Jeg vet at min pessimisme ikke er sunn, men jeg er redd. Helt ærlig, det skremmer meg mindre for å sabotere noe som kan være fantastisk enn å risikere å bli skuffet igjen. Jeg tror egentlig ikke på at jeg kan finne mannen som vil behandle meg rett og bli når jeg viser ham min stygge side. Jeg har blitt vist for mange ganger at motsatt er sant. Jeg vil gjerne tro på romantikk igjen, for å finne en mann jeg kan stole på. Jeg vet bare ikke om det er mulig.
