Hvorfor jeg jukset etter at jeg svarte jeg aldri ville

Jeg har alltid vært noen som abhorred jukser. Jeg trodde det var en latterlig ting å gjøre. Hvorfor ikke bare være en voksen og slå opp i stedet? Jeg gikk gjennom hele mitt liv uten noen gang så mye som å se på en annen mann på feil måte da jeg var i et forhold. Da møtte jeg en tumultuous periode på slutten av 20-tallet, og alt falt fra hverandre. Jeg ble jukset og samtidig forferdet med meg selv for det. Det er derfor det skjedde:

Vi var ikke offisielt offisielle. Jeg forsøkte å rettferdiggjøre oppførselen til meg selv ved å protestere på at jeg ikke hadde en kjæreste. Den fyren jeg daterte, spurte aldri meg om å være eksklusiv. Likevel visste jeg at han likte meg og at han ikke var i kontakt med noen andre. Jeg kom heller ikke ren om at jeg så andre mennesker.

Jeg begynte å danse ham for tidlig. Jeg tvingte ikke på det, men det skjedde bare at jeg møtte denne nye fyren uken etter min eks, og jeg brøt den opp. Det hadde vært mye drama, og det var hyggelig å ha en vanlig mann som vil ta meg ut og behandle meg godt. Jeg så etter komfort på alle de feil stedene.

Jeg var ikke over min eks. Jeg hadde fortsatt følelser for ham, selv om han behandlet meg som skit. Det er vanskelig å bare tvinge det til å forsvinne, men ellers ville jeg bli ferdig med ham. Vi jobbet sammen, og jeg var for flau for å avsløre all denne informasjonen til den nye fyren jeg daterte. Det burde vært min ledelse der jeg måtte være alene.

Jeg ville egentlig ikke være eksklusiv med noen. Jeg trengte en tidsperiode å være alene og ha det gøy uten noen forpliktelse. Jeg har aldri gitt meg det selv. I stedet hoppet jeg inn i noe jeg ikke var klar for med noen som ønsket mer enn jeg gjorde. Det hjalp ikke at han var min nabo! Han ønsket å henge ut hele tiden. Det var som å bo i en sovesal med en høyskole kjæreste.

Han var for fin. Jeg trodde det var bra først, men det viste seg litt mye. Han ville legge gaver på døren nesten hver dag. Søt eller trengende? Han ønsket min godkjenning og hengivenhet så mye, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle gi det. Jeg ignorerte det faktum at jeg trengte å helbrede meg selv, ikke bruke en fin fyr til å gjøre jobben for meg. Jeg trodde jeg hadde funnet det jeg ville, men jeg misbrukte bare den fattige fyren og gjorde ham til min krykke.

Jeg følte meg kvittet. Selv i slutten av 20-årene var jeg veldig gal på å kommunisere med folk jeg var dating på. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle fortelle ham at jeg ikke ville ha det alvorlige som han gjorde. Jeg ønsket å ønske det så ille fordi han behandlet meg fantastisk. Jeg fortsatte bare med å prøve å få meg til å ønske det, i stedet for å akseptere at jeg ikke gjorde det. Det var ikke hans feil jeg følte kvalt. Det var min.

Jeg ble ikke tiltrukket av ham. Igjen ønsket jeg veldig dårlig å bli tiltrukket av ham. Han var alt jeg burde ha likt - høyt, manlig, søtt og gjennomtenkt. Han cuddled med meg og ga meg all sin oppmerksomhet. Jeg følte seg trygg og komfortabel - men ikke slått på. Dette var et stort problem, og uansett hva, det ville ikke gå bort. Jeg likte bare ikke det fysiske aspektet av vårt forhold.

Jeg var fortsatt veldig tiltrukket av min eks. Hele vår saga var basert på kjønn. Vi startet bare å koble opp, men det ble til mer. Den dampende gnisten var det som holdt på med det så lenge. Da vi ble vennlige igjen etter noen måneder, var denne attraksjonen fortsatt racing mellom oss. Ingen av oss kunne ignorere det, og jeg trakk seg tilbake til min tidligere stygg oppførsel. Det begynte en fryktelig syklus å rote rundt med min ex, skamme seg og så gå til min nye fyr og prøver å være super søt å gjøre opp for det.

Jeg var selvsaboterende. For å klargjøre sov jeg ikke med begge. Jeg er ikke helt så fryktelig. Jeg hadde imidlertid sex med Mr. Nice Guy og engasjert i andre seksuelle aktiviteter med min eks. Det var ikke OK, ikke med en lang skudd. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle si nei til noen av dem, og jeg mistet meg selv i fremdriften. Jeg satte meg selv på en nedadgående vei til selvtillit og skam, og jeg kunne helt forhindre det. Alt jeg måtte gjøre var å følge mine egne regler. Fortell sannheten, både til andre og meg selv. Jeg tror jeg har lært min leksjon, og at jeg aldri vil jukse igjen. Jeg håper ivrig å stå ved denne utsagnet.