Han snublet ikke på meg, men jeg følte meg fortsatt forrådt

Du trenger ikke alltid å bli utro på å bli forrådt. Jeg trodde alltid at så lenge kjæresten min ikke var utro, kunne ting ikke være så ille. Gutt, var jeg feil. Det var så mange andre elementer i mitt forhold til min eks, som fikk meg til å innse hvor respektløs og urettferdig han virkelig var. Han vandret ikke, han flørte ikke, han valgte ikke å være utro, han aksepterte meg ikke for hvem jeg var, og det var mer skadelig enn noe.

Han stolte ikke på meg da han hadde all grunn til det. Hvis det var noe jeg ville at han skulle vite, var det at jeg hadde ryggen, uansett hva. Jeg ville at han skulle vite at han kunne stole på meg å være der for ham og aldri skuffe. På grunn av hans stædige måter og hans over-the-top sjalu, kunne han ikke slippe meg inn. Han anklaget meg for ting jeg ikke gjorde og satte ord i munnen min da jeg var stille. Selv om jeg var trofast, fikk han meg til å føle at jeg ikke var.

Han spurte mine motiver og fikk meg til å føle seg dum. Forklare ham hvorfor jeg håndterer situasjoner på en bestemt måte eller hvorfor jeg hadde bestemte samtaler med folk, ville alltid forvirre ham. Han fikk aldri sjansen til å kjenne den virkelige meg fordi han var for opptatt og lette etter hva han bare antok å være sann. Jeg ville bare bli akseptert og for å nyte den personen jeg var, men det var vanskelig for ham å gjøre det da han hele tiden dømte meg.

Hans ord samsvarer ikke med hans handlinger. Hans utrop om hvordan han følte meg eller hva han ville ha for oss, hørtes alltid nydelig på papir, men ikke så mye i den virkelige verden. Jeg vil bli fortalt en ting og alltid vist en annen. Jeg følte meg som om han ville foreslå disse dramatiske bevegelsene i forsøk på å få meg til å holde meg fast, selv om han ikke virkelig mener dem. Å gjøre et poeng og følge med med det virket bare som en vanskelig oppgave for ham.

Han skyldte meg for mine feil. Uansett min feil, var han rask til å peke på det, la meg få vite hvorfor det var min feil og instruere meg på hva jeg kunne gjøre annerledes. Han hevdet at det var hans måte å forsøke på å gjøre livet bedre for meg, men egentlig var det bare hans misbilligelse av utgangspunktet alt om meg.

Han måtte alltid bevise mine tanker og meninger feil. Jeg ville bare kunne fortelle ham mine tanker og forklare teoriene mine, selv om de var galne, men han fikk aldri den. Han hadde alltid noe å si og ville gå imot alt jeg sa som om han forsøkte å utfordre meg hele tiden. Jeg trengte ikke en utfordring - jeg ville bare føle meg akseptert, selv om det bare var han som humør meg. Det ville vært nok.

Han forsto aldri mine hobbyer. I stedet for å nyte aktivitetene jeg likte med meg, satte han alltid en kamp og ønsket å gjøre noe annet. Det er som om vi aldri kunne bli enige om ting å gjøre, og han gjorde det alltid en større avtale enn det burde vært. Jeg skulle bare ønske han hadde hatt mening å gi litt, bare for å gjøre meg glad.

Han prøvde alltid å forandre meg. Hvis mine grunner til å tenke / føle / ville ha noe ikke var bra nok for ham, prøvde han å svinge det jeg trodde som om han visste så mye bedre enn jeg gjorde, og skulle forbedre min generelle kunnskap. Venting skal bringe en følelse av utgivelse, mens for meg er det bare lagt til stress. Jeg trengte ikke en leksjon, jeg snakket bare med meg.

Han hørte ikke på det som var viktig for meg. Han hevdet å ha min aller beste interesse på hjertet, mens han ikke klarte å realisere de delene som var viktigst for meg. Selv etter å ha fortalt ham flere ganger hva jeg ønsket ut av et forhold eller hvordan jeg foretrekker ting å være, har han aldri betalt mye oppmerksomhet. Alt han måtte gjøre var å ta det jeg sa alvorlig, og vi hadde sannsynligvis ikke vært i en så forferdelig situasjon.

Han klarte ikke å se ting stort bilde. Alt legger til slutt. Jeg følte meg forrådt av hans ord, ved hans handlinger og ved hans manglende evne til å akseptere hvem jeg var. Han skjønner ikke at jeg hadde større planer, jeg drev sakte langsomt, og jeg følte meg alene. Jeg skjønte at mitt hjerte var i stykker, og jeg følte meg forrådt på måter som ikke har noe med å snyte. Noen ganger er det vondt like mye. Heldigvis fant jeg styrken til å gå bort.