Jeg pleide å være den ene før den ene for mine kjærester - her er hvordan jeg forandret det

For en stund siden begynte jeg å legge merke til at de fleste av mine ekser endte med å gifte seg med jentene de daterte rett etter at vi brøt opp. Da jeg så tilbake på forholdet vårt, begynte jeg å realisere noen grunner til at dette skjedde. Heldigvis er kunnskap kraft, og jeg er stolt over å si at jeg ikke lenger er skyldig i disse tingene.

Jeg prøvde hele tiden å fikse gutter. Det var noe tiltalende om en tapt gutt som trengte noen til å ta vare på ham. Jeg ønsket å være nødvendig, og jeg trodde det var slik du viste kjærlighet. Jeg bestemte til slutt at det ikke var sunt for meg å gi all min energi til dudes som aldri ville gjengis. I stedet begynte jeg å oppsøke menn som faktisk var klare for et forhold. Hvis jeg ønsket å bli bedre behandlet, kunne jeg være, jeg måtte bare finne noen som var i stand til å gjøre det.

Jeg trodde at til slutt ville det gode komme. Jeg vet at alle relasjoner tar arbeid, men for så lenge var jeg under inntrykk av at til tross for hvor crappy mine var, ville det til slutt lønne seg og de gode greiene ville komme. Å sette inn litt innsats er en ting, men det kommer et punkt der jeg bare måtte akseptere at ting ikke skulle gå ut. Jeg syntes aldri å finne den linjen, så jeg holdt bare venter og gjorde det jeg kunne for å få oss dit ... men jeg gjorde det alltid alene. Heldigvis har jeg lært min leksjon, og jeg investerer bare min tid og energi i relasjoner der vi begge er i det for å vinne det.

Jeg var for sta. Foruten det faktum at jeg liker en utfordring, liker jeg heller ikke å gi opp ting lett. Hvis det kommer til det, kan jeg svelge min stolthet og innrømme nederlag, men ikke uten kamp. Jeg ønsker ikke å gjøre narre ut av meg selv ved å bo i en dårlig situasjon bare for å virke "riktig". Noen ganger fungerer det bare ikke, og det tar en større person å akseptere det grasiøst. Det er den typen dame jeg vil være.

Jeg var en massiv enabler. Så mye som jeg liker å presse folk til å nå sitt fulle potensial, noen ganger kom det med å muliggjøre dårlig oppførsel. Jeg var ikke engang klar over at dette var noe jeg gjorde før de fleste av mine relasjoner endte. Ved å ikke vokalisere mine følelser, tillot jeg meg å bli behandlet som mindre av en person. Jeg ringte aldri en eneste av disse gutta ut på noen av deres dårlige oppførsel, selv om jeg lot dem fortelle meg når jeg var uskadd. Jeg har siden innsett at med den rette personen, vil mine følelser få betydning. Jeg vil ikke gjøre noe for noe mindre enn det nå.

Jeg har aldri gitt dem sjansen til å være der for meg. Jeg var ikke en til å snakke om jeg fikk vondt, men jeg snakket aldri opp når det gjaldt ting jeg trengte. Hvis jeg daterer noen, burde jeg kunne stole på dem hvis jeg trenger noe. I disse dager sørger jeg for at jeg er mye mer på forhånd om mine behov og forventninger, og jeg forventer at min partner skal være om bord. En god fyr vil hjelpe meg når jeg legitimt trenger noe gjort, spesielt hvis jeg gjør det samme for dem.

Jeg likte usikkerheten. Så mye som jeg hater å innrømme dette, var det en liten del av meg som likte å være jolted rundt. Det var aldri kjedelig og ga meg alltid noe å streve for. Jeg kan fortsatt sette pris på overraskelseselementet i et forhold, men nå har jeg en mye større forståelse for komfortsonen. Jeg anser det ikke kjedelig lenger, jeg anser det som sikkert. Sikkerhet var noe jeg manglet tydeligvis fra alle mine relasjoner, så når jeg hadde det, kunne jeg tydelig definere det som en god ting i motsetning til en dårlig.

Jeg var ærlig snill, desperat. Jeg skjønte til slutt at universet måtte gi inn og gjøre en av disse gutta til den virkelige avtalen. Jeg kom til det punktet hvor jeg ville bli så nede på meg selv at jeg klamret på bare håp om at en dag, mannen jeg så på, kunne finne ut at jeg var perfekt for ham selv om han var langt fra perfekt til meg. Alle vil fortelle deg at desperasjon ikke er en attraktiv kvalitet, og fordi jeg var så dypt, kunne jeg ikke se det for meg selv. Etter min siste oppbrudd klikket noe faktisk for meg, og jeg ville ikke føle meg så lenger. Jeg visste at jeg trengte å lære å elske meg selv og være kul alene hvis jeg ønsket å stå en sjanse til å finne noe ekte.

Jeg tok en dårlig beslutning etter hverandre. Noen relasjoner er faktisk stepping stones for å komme deg til den neste. Jeg var det for mange menn i mitt liv, men de var også det for meg. Det tok utallige feil å skape den typen erfaring jeg trengte å innse jeg fortjente bedre. I sin tur er jeg også glad for at jeg var i stand til å hjelpe gutta jeg en gang brydde seg dypt for å være glad. Det gjorde slippe av alle disse negative tankene så mye lettere, og nå er jeg på et mye sunnere sted for å akseptere sann kjærlighet.