Jeg bruker humor som en forsvarsmekanisme, og jeg kan ikke stoppe

Jeg merket det ikke helt før jeg var på bestemorens bestemor da jeg var 13. En av mine søsken og fettere ble samlet rundt for å si vår farvel, og jeg sa ikke noe på leppestiftet på tennene hennes. Bare to av dem lo og resten stirret på meg i vantro. Jeg ble senere chastised av min mor for å være respektløst, men jeg fortalte henne at jeg ikke kunne hjelpe det, ordene kom akkurat ut. Jeg har gjort på samme måte vanskelige ting siden.

Å vokse opp, jeg har alltid følt seg annerledes enn andre. Jeg hadde ingen grunn til, men jeg trodde aldri folk ville like meg. Jeg var den rare barnen alene på lekeplassens gynger og snakket til seg selv, og hvis noen faktisk prøvde å nærme seg meg, var jeg for redd for at jeg ville skamme meg selv for å si noe. Jeg fortsatte å prøve å engasjere seg med mine kolleger, men jeg var utrolig sjenert. Jeg fant den eneste måten jeg kunne føle meg komfortabel på i en gruppeinnstilling, hvis jeg fikk folk til å le. Noen ganger var det meg å gjøre narr av meg selv, noen ganger ville jeg sprenge en vits på situasjonen generelt, men jeg gjorde meg selv komisk lettelse, og da begynte jeg å føle som om jeg tilhørte.

Det hjalp meg med å overvinne en stor frykt. Å være en introvert bidro til trøbbelen jeg hadde fått venner med. Sosial situasjoner er ofte litt vanskelig og uansett hva jeg ender meg i forlegenhet på en eller annen måte. Jeg hater oppmerksomhet, det er en av mine minst favoritt ting på jorden. Ved å le av uansett uhell fant jeg meg selv i, jeg var i stand til å komme over den forførende følelsen av at alt fokus var på meg når jeg gjorde noe utenom det vanlige eller dumme. Det hjalp meg med å takle, og jeg vet at det var den eneste måten jeg kunne få gjennom ungdomsårene. Uten min humor ville jeg ikke ha overlevd.

Det letter stemningen når ting blir for tunge. Nå som jeg er vokst, har ting blitt forandret litt, og jeg klarer å håndtere alvorlige forhold mye bedre. Jeg liker å snakke om ting, om det er med venner eller familie eller på jobb, men hvis samtalen begynner å bli skremmende, kommer humor ut. Jeg kan ikke engang kontrollere det noen ganger, det er som om det er et naturlig svar i en slik tilstand. Heldigvis er det godt mottatt mesteparten av tiden, og jeg har selv blitt fortalt at det er en velkommen lettelse. Jeg vet at det ikke alltid vil være tilfelle, så jeg prøver å være så oppmerksom som mulig.

Jeg er ikke redd for å møte de harde tingene. Dette er et spørsmål jeg får mye. Mitt svar på det er absolutt ikke. Bare fordi jeg ikke står overfor det i øyeblikket, betyr det ikke at jeg skyver den ned og deler den. Jeg har en bestemt måte å håndtere stress og tøffe tider på, som fungerer veldig bra for meg. Jeg kan snakke gjennom det med nære venner, familie eller noen jeg er i et forhold til.

Jeg foretrekker noen ganger å snakke med meg selv og gå over scenarier i hodet mitt. Jeg forstår at folk kanskje ikke er enige med eller forstår mine spesielle metoder, akkurat som jeg ikke forstår hvorfor de IKKE bruker humor under tøffe tider. Alt jeg kan gjøre, er å forklare mine veier til det beste jeg har, men jeg prøver ikke å bekymre meg for hva andre mennesker tenker så mye. Jeg må gjøre hva som passer for meg.

Når det er sagt, vil jeg ikke fornærme noen med mitt valg av timing når det er morsomt. Dessverre er det øyeblikk hvor jeg har vært ute av køen og måtte be om unnskyldning. Ikke alle har samme sans for humor, og det kan ende opp med å skyve folk bort hvis jeg ikke er forsiktig.

Til slutt, det beskytter meg. Selv om jeg er over mine følelser av å ha folk til å være nær meg, men likevel redd for å la dem inn, er det siste jeg vil ha, å få dem til å være fjernere. Jeg får teknikkene mine, i dette tilfellet, er en overlevert smak, og selv om jeg ikke alltid kan hjelpe meg selv, må jeg være aktivt oppmerksom på hvem som er rundt, så jeg kan prøve mitt beste for ikke å gjøre ting verre for noen. Jeg kan love selv om mine intensjoner alltid er gode.

Latter er virkelig den beste medisinen. Jeg tror at selv om noen kanskje ikke godkjenner min morbide sans for humor (som noen av familien min ved den ovennevnte begravelsen til min kjære bestemor), er det noen som får det og trenger det. Hvis jeg kan ta et smil eller litt lys til noen som har problemer med noe, så trives jeg godt, og jeg vil fortsette å gi det. Jeg har funnet latter for å være min frelsende nåde gjennom mange forferdelige tider, og jeg vil betale det frem så godt jeg kan.