Jeg har ingen ide hva jeg gjør med mitt liv ... og jeg er helt fint med den

Det er mange mennesker der ute som vet hvor de går i livet og når, men jeg er ikke en av dem. Jeg føler at jeg er ganske clueless når det gjelder å leve, men selv om det er nok til å få noen panikk, er det derfor jeg ikke er bekymret for å være litt tapt:

Jeg stoler på universets plan. Kanskje jeg høres ut som en hippie, men jeg bryr meg ikke om det. Jeg tror virkelig at våre destinier er satt opp for oss fra starten, så hvem skal jeg bekjempe det? Livet kommer til å ha mange oppturer og nedturer, og jeg vet at jeg kommer til å føle seg fortapt eller forvirret for mye av det. Men jeg stoler på at ting skal fungere akkurat slik de skal. Når jeg sliter, prøver jeg å omfavne det og husker at dette er en del av planen ... selv om det ikke er en del av min plan.

Jeg faker bare det til jeg gjør det. For å være ærlig, snubler jeg ganske mye blindt gjennom livet. Mange av mine venner tror at jeg virkelig har min handling sammen, men det er alt en fasade. Jeg er helt clueless når det kommer til mange ting, spesielt hvordan jeg har kommet til hvor jeg er og hvor jeg skal gå herfra. Men late som om jeg vet hva jeg gjør har jobbet for meg så langt, så jeg stoler på at jeg skal bære meg gjennom resten av livet også.

Jeg bryr meg mer om reisen enn destinasjonen. Jeg har mange venner som synes å være sinnsykt gode på voksen. De har ektefeller, hus, jobber som krever at de bærer drakter, hele shebang. Jeg føler at jeg er så langt bak dem, men samtidig er jeg ikke opprørt over det. Jeg kan ikke ha en plan for livet mitt, men det betyr ikke at jeg nyter det noe mindre. Jeg beundrer folkene som kan sette langsiktige mål og kutte en klar vei mot dem, men jeg vil heller bruke min energi på å nyte severdighetene underveis.

De beste delene av livet mitt var ikke planlagt. Jeg pleide å være fast bestemt på å finne ut min langsiktige plan for livet, og da det falt gjennom, betraktet jeg meg som en fiasko. Men i stedet hjalp det bare flere stykker på plass. Hovedkomponentene i min lykke i dag er definitivt ikke det jeg trodde de ville være fem år siden, men det faktum at de poppet opp uten varsel gjør dem enda mer spesielle for meg.

Jeg er fokusert på å skape meg selv, ikke å finne meg selv. Mange mennesker synes å ha en fiksering på å "finne seg selv", som om noe avgjørende stykke av hvem de er, kommer til å dukke opp etter at de har oppnådd en flott livsmilestone. Jeg tror ikke at jeg er tapt, skjønt. Snarere enn å se meg selv som ufullstendig, ser jeg meg selv som et pågående arbeid, som en lat notisbokskisse som en dag vil være et mesterverk. Jeg er sikker på at det kommer noen hikke underveis, men jeg er sikker på at ferdigproduktet vil være unikt og vakkert helt og holdent.

Jeg er i overgangsalderen. Det er folk i midten av tjueårene som har alt funnet ut, men jeg er helt fornøyd med å akseptere at jeg fortsatt skal ha litt wiggle rom når det gjelder å oppdage hvordan jeg vil at livet mitt skal gå. Dette er alderen hvor mange mennesker bytter jobber, flytter til forskjellige steder, og generelt lærer hvem de skal være. Kanskje ved trettiårene (eller førtiårene) vet jeg hva jeg gjør, men til da godtar jeg at jeg skal gjennomgå mange endringer før jeg lærer hvor jeg skal være.

Livet har alltid forskjellige planer enn jeg gjør. Hver gang jeg kommer opp med noe skjev av en plan for meg selv, ler livet i ansiktet mitt og kaster meg en kurvekule. På dette tidspunktet har jeg nettopp lært å akseptere at mine "satt i stein" -planer egentlig ikke er så konkrete. Så i stedet for å stresse meg selv om hva jeg skal "gjøre", skal jeg bare slappe av og la vinden blåse meg hvor som helst.

Jeg aksepterer at feil er en del av reisen. Hvis jeg hadde en dollar for hver gang jeg royally slo opp, ville jeg aldri trenger å bekymre meg om penger igjen. Jeg pleide å få panikk når jeg gjorde feil som påvirket fremtiden min, men jeg har bodd nok til å vite at alt vil fungere seg. Det er aldri gøy når ting går galt, men når du godtar at du må ta det gode med det dårlige, blir det mye lettere å gjøre det gjennom.

Jeg stoler på at hvor jeg er, er hvor jeg skal være. Noen ganger må jeg bare ta et dypt pust og husk at dette er alt ment å være ... selv om det ikke virker som det på den tiden. Jeg kan føle at jeg fumler rundt som en idiot, men det er også mange andre mennesker, og de gjør det heller ikke så ille. Jo, jeg prøver aktivt å gjøre et bedre liv for meg selv, men jeg forstår at det ikke er en jevn prosess. Jeg kommer ikke med det samme, men jeg vet at hvert trinn er viktig på sin egen måte.

Jeg regner ut ting som jeg går. Fungerer det alltid i min favør? Eh, nei. Men jeg foretrekker å vinge den for å stresse ut over hva som burde eller ikke skulle skje. Det kan ikke fungere for alle, men for meg er det lettere å leve og lære i øyeblikket. Ja, det er slags unnskyldning for ikke å ha livet mitt sammen, men så lenge det virker for meg, bryr jeg meg ikke om hva noen andre har å si om det.