Min venns ektemann slått tilfeldigvis inn i en psyko

Jeg har tydeligvis nådd alderen der noen av vennene mine allerede er blitt skilt, og det er super deprimerende. En av vennene mine har hatt et marerittopplevelse, og det gjør meg bekymret for at det samme kan skje med meg.

Min venn og ektemann var sammen i lang tid og virket lykkelige. De var sammen i 10 år og hadde begynt å danse da de var rundt 20. De hadde et hus og to barn sammen. De begge hadde anstendig jobb. Alt i alt virket livet bra for dem, i hvert fall ute fra utsiden.

Hun mistet jobben sin, og det var starten på fallet. Hun prøvde alt for å finne en ny jobb, men kunne tydeligvis ikke få en. Hennes ektemann ble forferdelig at hun ikke bidro, og de begynte å kjempe mye mer. Penger er en stor kilde til stress og argumenter i forhold, så dette var ikke særlig overraskende.

De sliter, men jeg trodde det var normal ekteskap. De begynte å vokse fra hverandre på grunn av den konstante kampen og de syntes ikke å kommunisere godt i det hele tatt. Hun klaget over det mye, så de hadde definitivt en grov patch, men det syntes ikke å være noe seriøst. Alle har opp og ned i et forhold, og jeg håpet det var alt det var, og at ting ville bli bedre for dem.

Da mistet han sinnet og tok ting for langt. Politiet ble kalt mange ganger fordi deres kamper hadde blitt så dårlige. En gang låste han henne ut av huset og nektet å la henne inn da hun kom hjem. Politiet var involvert mange ganger. Han mishandlet henne muntlig for sine barn, fortalte henne at hun var en fryktelig mor og kalte hennes navn. Han fortalte barna at det var hennes feil disse tingene skjedde, og han satte dem hele tiden i midten. Så tok han det til et enda mer seriøst nivå da han kvalt henne under et argument. Det var den siste halmen og de skiltes kort tid etter.

Det har vært noen år siden de skilt seg, og han gjør fortsatt livet til et levende helvete. Han har forsøkt å få full bevaring av sine barn bare for å trodde henne - og så må han ikke betale barnestøtte. Han har tatt henne til retten for nesten hver eneste besittelse de hadde, og av en annen grunn kan han tenke på bare for å gjøre livet vanskelig. Han satte all sin gjeld i hennes navn og nektet å hjelpe henne å betale regninger for henne og barna sine. Han kalte selv sosialtjenester på henne for å misbruke sine barn, noe som var helt usann og ubegrunnet (men det er ganske mye det verste du kan gjøre for en forelder). Og dette er bare et lite utvalg av alt han har gjort. Det stopper ikke. Han giftet seg også med en annen kvinne bare om et år etter skilsmissen, og hun forårsaker også problemer.

Ser tilbake, det var ingen strålende røde flagg. De kjempet mye da de daterte og var på og av en stund. Hun presset ham til slutt for å gifte seg med henne eller gå, så de ble gift. Kanskje det var det første tegnet, men mange av mine andre venner har gjort det, og deres forhold har ikke gått dårlig. Ingenting pekte på ham å bli følelsesmessig og fysisk fornærmende en dag.

Jeg kjenner kanskje ikke hele historien. I all rettferdighet får jeg bare en side av historien. Jeg vet ikke hva hans synspunkt er. Kanskje overdrev hun noen ting eller har utelatt de dårlige tingene hun har gjort mot ham i retur. Eller han kunne vært fornærmende i fortiden, og hun gjemte det, så det var kanskje ikke så uventet som det ser ut til.

Det viser at du aldri virkelig kjenner en person. Folk kan overraske oss uansett hvor godt vi tror vi kjenner dem, og de kan vise sine stygge sider når livet blir vanskelig. Hvis partneren min og jeg kjemper noen ganger, betyr det at han kunne tilfeldigvis snakke en dag også? Jeg tror jeg kjenner mannen min, men min venn trodde det samme om henne.

Nå er jeg bekymret for at mannen min vil gjøre det samme. Jeg blir paranoid nå når vi har noen støt i veien. Jeg spørsmålet hver ufullkommenhet i mitt ekteskap fordi jeg ikke vil ende opp som min venn. Hun har nå PTSD fra alle de tingene han legger henne gjennom - hun kan ikke engang være i samme rom med henne ex uten å ha angstangrep og bryte ned. Hun har også vært alene for å heve barna sine, og det er vanskelig å være enslig forelder. Jeg vil ikke ha det for meg selv.

Jeg kan ikke leve i frykt for alle mulighetene for hvordan livet kan gå galt. Jeg stoler på mannen min fordi han ikke har gitt meg noen grunn til ikke. Jeg må også stole på mine instinkter, som forteller meg at jeg nok bare er gal (som jeg pleier å være mye av tiden). Det finnes endeløse dårlige ting som potensielt kan skje, men å leve i øyeblikket og nyte de gode tingene er viktigere enn å være redd for hva som kan være. Det er det jeg må huske på meg selv.