Å bryte med deg var lett, men etterspørselen var uhyggelig
Jeg visste at jeg måtte bryte med deg. Du var ikke en dårlig kjæreste, men jeg var ulykkelig og utilfreds. Jeg hadde bodd for lenge allerede, og livet lekker ut av meg mer og mer hver dag. Å gå bort var lett, men jeg gikk gjennom følelsesmessig helvete etter at det var over.
Det er ikke slikt som en enkel oppbrudd. Jeg trodde denne oppbruddet ville være lettere å håndtere fordi jeg var den som gjorde dumping. Jeg hadde også så mange grunner til at det var best for forholdet til slutt. Men dette forhindret meg ikke i å håndtere smerten i det, særlig siden du ble overrasket av min beslutning om å forlate. Hver oppbrudd har en viss smerte knyttet til det - jeg lærte det veldig raskt.
Jeg hadde "hva om?" Tanker sent på kvelden. Noen ganger fant jeg meg selv å gjette meg selv. Jeg tror, hva om jeg gjorde en feil? Hva om jeg burde ha satt det ut? Det var vanskelig fordi det fikk meg til å føle meg så urolig og engstelig.
Jeg måtte få en ny rutine, men det var vanskelig. Jeg visste at det var viktig å få en ny rutine. Så i stedet for å gå over til stedet etter jobb, må jeg fylle den tomheten med noe annet. Det var ikke alltid lett å fylle alle disse hullene. For en stund følte jeg at mye av livet mitt var tomt, og det var alt jeg gjorde.
Dine venner og familie ville ikke la meg gå. Moren din kontaktet alltid meg, spurte meg hvordan jeg var og fortalte meg hvor mye hun savnet meg. Det var veldig rart og holdt å trekke meg tilbake til fortiden. Det var vanskelig å gå videre da hun snakket om at hun ville at jeg skulle komme tilbake med deg. Så din venn som jeg var tilknyttet på Facebook ønsket å vite hvorfor jeg hadde dumpet deg når forholdet vårt hadde vært så fantastisk. Det fikk meg til å føle seg dritt. Jeg visste at jeg måtte kutte alle bånd med folk i livet ditt, ellers ville det forlenge mine dårlige følelser.
Jeg savnet ting jeg ikke engang tenkte på da vi var sammen. Det er så mange ting som gjorde oppbruddet smertefullt. Jeg savnet deg og de tingene vi pleide å gjøre. Men det var også ting jeg savnet som jeg hadde tatt for gitt når vi var sammen, for eksempel følelsen av trøst når vi løgnet sammen og hvordan vi ville le av dumme ting. Jeg savnet gangene da det ikke skjedde noe spesielt, og vi bare slapp av på sofaen.
Alt minnet meg om deg. Jeg ville være dagligvarebutikk når jeg så på kaffen du pleide å drikke og føle nostalgisk. Jeg vil se en nydelig solnedgang og husk det fantastiske vi hadde sett sammen på ferie. Jeg ville velge et antrekk å bære og se på jakken din i skapet mitt: den jeg hadde lånt da det regnet. Det var som overalt jeg så, du var fortsatt der. Det fikk meg til å føle meg veldig nede om livet.
Jeg ble fristet til å komme i kontakt. Jeg fant meg selv å komme i kontakt med deg på dager da jeg var ensom, men jeg klarte å holde meg tilbake. Jeg visste at hvis du forlot deg, hadde det vært vanskelig, ville du bare sette meg tilbake enda mer. Så jeg fortalte søsteren min å holde fast på telefonen min og ikke gi den til meg hvis jeg ønsket å skrive deg.
Jeg var sint på hva jeg hadde mistet. All den tid og energi jeg hadde investert i forholdet hadde vært for et stort ingenting. Jeg ville aldri kunne få disse tingene tilbake. Den eneste gode tingen var at jeg hadde forlatt allerede, så jeg sluttet ikke lenger tiden på et forhold som gikk ingen steder, men det var fortsatt skit.
Noen ganger føltes det som om jeg hadde tatt et skritt tilbake i livet. Jeg var singel igjen, alene og tilbake til dating spillet. Gosh, noen ganger har dette virkelig fått meg ned. Det føltes som om jeg hadde tatt et stort skritt tilbake i livet, men med tiden skjønte jeg at jeg ikke hadde det. Jeg hadde fått en ny sjanse til å leve livet slik jeg ønsket det.
Jeg tvunget meg til å tenke på alt skit du satte meg igjennom. Vi hadde hatt gode tider, men jeg kunne ikke fokusere på dem fordi de bare ville holde meg fast i fortiden (og friste meg til å fullføre tekst på en lørdag kveld). Når jeg tenkte på dine gode kvaliteter, ville jeg tvinge meg til å tenke på noe galskap du hadde gjort, som den tiden du valgte å gå med vennene dine i stedet for å tilbringe tid med meg, eller når du egentlig ikke var den støttende da jeg hadde fått en arbeidskampanje.
Jeg kunne ikke komme seg ut av rullebanen. Jeg prøvde ålate som om jeg var ok og glem deg, men det var dager da alt jeg ville gjøre var å gråte. Jeg kunne ikke gå bort fra mine følelser, som var over alt. Ett minutt var jeg trist, den neste jeg var sint, den neste jeg var fylt med anger, da var jeg optimistisk for omtrent fem minutter. Det gikk igjen og igjen, men jeg måtte rive det ut i håp om at det ville passere.
Etter en stund ble det lettere. Selv om følelsene var intense og det var dager da jeg snakket min dårlige beste venns øre om deg, etter noen uker ble det lettere. Følerne var mindre intense, og jo mer avstand jeg hadde fra breakup, desto mindre gjorde det vondt, og jo mer innså jeg at det virkelig hadde vært det beste. Det var håp for meg og et fantastisk liv uten deg!
