Jeg bare flyttet inn med kjæresten min og jeg hater det

For mange par er det naturlig å bevege seg sammen i et langsiktig forhold. Jeg trodde jeg gjorde det rette ved å flytte inn med kjæresten min nylig, men i virkeligheten hater jeg det. Jeg elsker kjæresten min, men å leve med ham er et mareritt.

Han er en fin freak. Jeg er ikke en rotete person, men til min kjære freak av en kjæreste, er jeg helt. Når jeg forlater noe ut på disken, hører jeg om det. Når jeg sparker skoene mine når de kommer hjem, hører jeg om det. Jeg forstår at det å være en fin freak kan være vanskelig. Han blir engstelig når ting er ute av sted, og jeg vil ikke at han skal føle den måten. Det begynner å gjøre meg gal. Jeg forlot ikke helligdommen i leiligheten min for å flytte inn hos min mor!

Han elsker rutine. Kjæresten min er den typen fyr som våkner opp og går i seng på samme tid uansett hva. Det er morsomt hvor mye du legger merke til når du faktisk bor hos noen. Hver morgen står han opp klokken seks og går gjennom sin vanlige rutine. Han er støyende og beveger seg om og blir enda høyere når han kommer inn på kjøkkenet for å få morgendagen. Jeg er ikke allerede en morgenperson, og tålmodigheten min har tynn.

Han spør alltid hvor jeg skal. Jeg vokste opp med en overbeskyttende far. Han stillte alltid spørsmål om hvor jeg gikk, hva jeg gjorde, og hvem jeg gjorde det med. Det var en av hovedgrunnene til at jeg flyttet ut av hjemmet mitt så snart jeg kunne. Jeg bryr meg ikke om kostnadene. Jeg ønsket min frihet, men nå, kjæresten min gjør meg til å føle meg fanget igjen. Kjærlighet kan ikke blomstre når du føler deg som en fange.

Han liker å dele alle detaljer om dagen sin. Kjæresten min og jeg pleide å skrive hele tiden. Han vil spørre om dagen min, og jeg vil spørre om hans. Vi ville snakke om det i fem minutter topper. Nå som vi lever sammen, liker han å gå på disse 20-minutters monologene om ting jeg ikke bryr meg om. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle ham at på slutten av en lang dag er det siste jeg vil gjøre å sette meg ned og høre om sin fryktelige dag i lengre tid.

Han antar at hver kveld jeg tilbringer hjemme er datoen natt. Når jeg velger å ikke gå ut, insisterer kjæresten min på at vi skal "dra nytte" av denne ekstra tiden og ha en dato. Jeg er seriøst over å se på TV og lagre romantiske måltider. Jeg har selv begynt å lyve om å møte venner bare for å få litt alene tid. Hver jente liker kvalitetstid, men noen ganger kan det bli for mye.

Han ser på TV høyt. Mens jeg ikke er en stor sportsvifte, forstår jeg at euforien om å se lagets seier eller tap, kan føre til at folk opptrer ut av karakter. Kjæresten min tar dette til neste nivå. Han roper på spillerne og skrik når noe bra eller dårlig skjer. Jeg kan høre ham gjennom soverommet døren, men jeg er lei av å være nagen som forteller ham å stille seg ned. Jeg nekter å opptre som sin mor.

Han vil ha mye mer sex. Dette er en biggie for meg. Det virker som om nesten hver kveld nå, kjæresten min når over og ber om sex. Jeg får det vi har muligheten til å ha mer sex nå, da vi bor sammen 24/7, men kjønnsdriften min er ikke så høy. Nå frykter jeg å legge meg til sengs. På netter hvor han ikke tar opp sex, sovner jeg som en baby. Når han tar det opp, sover jeg urolig fordi jeg føler meg skyldig hver gang han ser på meg med de hundehunneøynene. Jeg er bare ikke typen kvinne som kan ha sex på kommando. Han spør hele tiden har tatt bort romantikken, og jeg kan ikke komme inn i det nye programmet. Det er ikke mer spontanitet. Jeg er redd for at det å ha forskjellige kjørebrett vil ødelegge forholdet vårt.

Han snakker alltid om vår fremtid. Jeg vet at innflytting er et stort skritt, men kjæresten min handler som om det bare er et lite skritt mot ekteskap. Jeg er ikke engang sikker på at jeg vil å gifte seg med ham Han forteller konstant om hvordan når vi gifter oss, kan vi forandre dette eller det om ting vi ikke liker i vårt nåværende hjem. Jeg begynner å tenke at vi kanskje flyttet for fort, i hvert fall for meg.

Han får meg til å frykte å komme hjem. All entusiasme, støy og mangel på personlig plass gjør meg til å kramme når jeg tenker på å komme hjem. En persons hjem skal være stedet der de slapper av og forynges. For meg er det omgjort til en slagmark. Ikke mellom han og jeg, men alt i meg selv. Jeg må regelmessig kjempe mot mine instinkter, slik at jeg ikke snapter og forteller ham alt som irriterer eller irriterer meg. Jeg vet at å peke ut en persons feil lever kontinuerlig til vred og jeg vil ikke ha det for oss. Jeg er bare lei av å holde så mye i. Jeg vet ikke om vi skal gå avstanden. Å flytte sammen kan bare ha ødelagt oss.