Jeg begynner å tro at jeg er ment å være alene ... Og jeg er fin med det
Jeg har alltid vært en ensom ulv, og mens jeg liker å være alene noen ganger mer enn jeg liker å være rundt folk, begynner jeg å bekymre meg for at det å være alene vil være et permanent tema i mitt liv. Her er hvorfor:
Jeg foretrekker å gjøre de fleste aktiviteter av meg selv. Når jeg tenker på alle mine favoritt ting å gjøre, ni ganger ut av 10, vil jeg heller gjøre det alene. Jeg går alene på film, spiser middag alene, går alene til stranden, går og handler alene ... Jeg finner at jeg er i stand til å "ta alt i" og virkelig nyt det jeg gjør hvis jeg ikke er distrahert med å sørge for at noen andre blir underholdt. De eneste unntakene ville selvsagt være samtale og sex. Men selv da ...
Hver fyr jeg har datert har sagt at han bare ikke kan gjøre dette lenger. Kanskje jeg bare er uutholdelig, og det er akkurat slik livet kommer til å bli. Det kan være at gutta jeg daterer henter på min "Jeg trenger deg ikke" vibe og begynner å føle seg uverdig eller uønsket, noe som gjør dem mindre tiltrukket av meg. Jeg kan egentlig ikke forklare det, men ingen av mine relasjoner har noen gang virkelig sittende fast. Vi vil være sammen for en stund, og da vil han si noe som "Jeg kan ikke være med noen som deg", eller "Jeg kan bare ikke gjøre dette." Det er ingen tilfeldighet at gutta ikke vil gå ut med meg. Jeg tror ærlig at det er akkurat slik jeg er laget.
Jeg eier allerede en katt. Ja, jeg har en katt, og jeg friggin 'elsk henne med hele mitt hjerte. Jeg har ingen skam å være kattedame, noe som er en grunn til at jeg tror jeg er født for å være alene. Ikke at alle kjæledyrseiere er bestemt til å være spinsters, men det må være noen sannhet til stereotypen, i hvert fall hvor jeg er bekymret.
Det har alltid vært vanskelig for meg å få venner. Å danne nye relasjoner med mennesker har aldri kommet lett for meg. Som barn med mild sosial angst var jeg utrolig sjenert og ble til og med gjort narr av fordi jeg ikke snakket. Jeg tilbrakte mesteparten av mine fordypninger under et tre eller tegnet bilder i sanden helt alene. Trist, ikke sant? I dag har jeg noen få gode venner, men annet enn det, jeg tilbringer mesteparten av tiden, bare sparke det alene og det er sannsynligvis hvordan det alltid kommer til å bli.
Det er utrolig enkelt for meg å tilbringe en uke helt alene. Dager og dager vil gå uten samfunnsinteraksjon, og jeg savner ikke engang et slag. Jeg blir ikke ensom lett. Det tar svært lang tid for meg å bli lei av meg selv og å trenge litt sosial stimulering. Jeg føler at tidsperioden der jeg er i orden med å være alene, vil bare bli lengre etter hvert som jeg blir eldre. Så, her er en evighet av ensomhet.
Jeg foretrekker tilfeldige forhold til seriøse. Jeg har en tendens til å feire på siden av casual, og kommer til å tenke på det, hver gang mine relasjoner begynner å bli seriøse, tanker de helt. Kanskje det er fordi jeg kjeder meg, eller kanskje det er fordi jeg skatter min uavhengighet så mye at jeg vil gi opp med noen på lang sikt, så jeg kan beholde det selvstendige selvbildet intakt.
Jeg har ikke lyst til å bli gift. Bare se på en brudekjole gir meg angst. Jeg har aldri drømt om mitt bryllup som en liten jente. Mens alle vennene mine trakk ut hva deres brudekjoler ville se ut, ville jeg bare leke i leire. Jeg har ærlig talt aldri gitt det en annen tanke ... før nå. Jeg tenker på det mer og mer, hva med det konstante presset for å overholde samfunnet og alt. Kanskje jeg var så uinteressert i ekteskap som barn, fordi jeg alltid visste at jeg ville gå på det alene - og hei, det er ingenting galt med det, rett?
Jeg er for god til å lese folk. Når jeg begynner å danse noen ny, tar det bare noen minutter å vite om jeg ønsker å danse dem på lang sikt. Siden jeg har så god intuisjon når det gjelder å lese folk, slutter jeg med å kutte forholdet kort eller foreslå at vi bare lurer rundt for en stund / holder det uformelt å holde ting fra å bli for alvorlige. Kom til å tenke på det, hvis jeg ikke hadde denne "gave", er jeg sikker på at jeg aldri ville ha vurdert at jeg kunne være bestemt til å være en ensom jente.
Jeg er et spesielt frø. Kanskje jeg bare er også annerledes og de eneste andre menneskene jeg møter er, tør jeg si, litt rar. Jeg har blitt fortalt ved mange anledninger at jeg er helt whacked og sannsynligvis fra et annet planetarisk system. Jeg er en skikkelig og jævla stolt av det. Det er ikke mange av oss i verden, og vi alle synes å ha en ting til felles - vi tror alle vi er bestemt til å være alene. Her er å håpe vi finner hverandre.
