Jeg er flott på forhold, men forferdelig på dating, og jeg vet ikke hvordan du kan fikse det
Forhold har alltid fallet i fanget mitt. Det er ikke det jeg er heldig, jeg bare ender med å være sammen med noen jeg allerede kjenner. Sannheten er at ideen om å danse noen helt ny, helt paralyserer meg. Jeg vet at jeg trenger å komme over det og sette meg der ute, men jeg sliter virkelig.
Jeg er bekymret for spillere. Jeg har hørt nok skrekkhistorier om å bli skrudd av gutta som bare er på utkikk etter en opprørssamtale. Hvis jeg forsøker å gå ut og date, er det fordi jeg vil møte noen jeg er kompatibel med og hvem vil ha et ekte forhold. Jeg er ikke ute etter bare en fling og jeg er nervøs, det er alt jeg kommer til å ende med å få hvis jeg møter noen jeg møtte på Tinder.
Å åpne opp for noen etter å ha blitt skadet, er skremmende. Når jeg har blitt brent, har jeg en tendens til å utvikle en slags ekstra hud. Jeg bygger ubevisst opp en vegg og finner meg selv ikke å gi for mye informasjon om meg selv til noen jeg knapt vet, selv om det er noen felles interesse der. Jeg har lyst til før jeg kan snakke om meg selv, selv enkle ting, jeg må allerede ha et visst tillitsnivå der.
Jeg klarer ikke å håndtere feil veldig bra. Med en rekke dårlige endringer som allerede ligger under beltet mitt, er ideen om å legge til enda en ekstra skremmende. Jeg vet at det er den eneste måten å lære og vokse på, ikke å være redd for å mislykkes, men det gjør prosessen så mye vanskeligere når det er alt jeg vet. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde tankene om at det hele kommer til å blåse opp i ansiktet mitt, men jeg gjør det ikke, så når jeg må snakke med en ny fyr over middag, vet jeg at jeg må presse det helt ut av hjernen min. Det er ikke lett når nerver allerede er tilstede.
Jeg er ikke sikker på at jeg vil miste min frihet. En ting jeg kan stole på når et forhold avsluttes, er den lille lindringen som jeg ikke lenger må svare på noen. Hvis jeg vil være ute sent, gjør spontane planer med vennene mine, eller til og med spise is til middag, kan jeg. Noen ganger blir jeg satt på mine måter, og når jeg tenker på å prøve dating-scenen igjen, stopper det meg. Jeg forstår at jeg kan være med noen og opprettholde den friheten, men når det er et nytt forhold, har jeg en tendens til å helt slippe den delen av meg selv for å gjøre meg tilgjengelig.
Jeg er redd for avvisning. Selv om jeg har hatt min andel av det, er det noe jeg heller ikke vil møte igjen. Forkastelse kommer med datings territorium, men siden jeg allerede er ganske usikker på hvor mange togbråk jeg har hatt, er det siste jeg vil gjøre, å møte noen jeg kunne se meg selv å være med bare for å finne ut at han egentlig ikke er det meg. Jeg bekymrer meg det vil bare sette meg tilbake igjen og igjen.
Jeg vil ikke bli for avhengig. Jeg finner at hvis det er en gnist mellom meg selv og en fyr jeg liker, kan jeg låses veldig enkelt til bare den minste ideen om at vi har en fremtid. Jeg pleier å gi opp mye av min egen identitet for å forsikre meg om at jeg er akkurat hva denne personen ønsker. Ved hvert oppbrudd må jeg gå tilbake og gjenoppdage hvem jeg er, og det tar litt tid. Jeg er bekymret for at hvis jeg fortsetter å sette meg der ute, vil jeg til slutt miste meg helt etter at jeg har satt inn alt arbeidet for å få meg tilbake.
Jeg er ikke sikker på at jeg alltid har tid til å vie. Selv om jeg gir opp mye av hvem jeg skal være med noen, sliter jeg også med å styre tiden min. Jeg vil kunne komme og gå som jeg vil, og det legger et visst stress på meg hvis jeg tror det blir tatt bort. Noen ganger tar jeg motsatt vei og jeg trekker vekk og tvinger meg til å være fjern slik at den ikke vises for ledig. Hvis det er noen som er ny, vet de ikke allerede dette om meg, og jeg er redd for at jeg kommer av som flaky.
Jeg føler at jeg aldri er nok. Det virker som mange av tiden jeg er på mottakssiden av breakup-talen, det er fordi jeg ikke gjorde noe riktig, eller jeg var ikke akkurat hva fyren trengte på den tiden. Uansett hvordan de spinner det, slutter jeg alltid å skylde meg selv. Det er tøft å gå gjennom det gjentatte ganger, og jeg vil bare til slutt være akkurat hva noen andre trenger og har følelsene til felles.
Kanskje jeg bare har dårlig vurdering. Siden jeg pleier å tro at hvert forhold er slutt er min feil, lurer jeg på om det er fordi jeg bare ikke kan lese skiltene. Det er mulig at jeg bare drar mot følelsesmessig utilgjengelige menn, og det får meg i trøbbel.
Jeg er faktisk redd for å få det jeg vil ha. Hvor jeg har hatt så mange feil, ville den store overraskelsen i livet mitt være hvis en av disse relasjonene egentlig var alt sammen. Når jeg har noe, betyr det også at jeg har noe å tape og for meg, det er en veldig skummell risiko. Jeg vet i det lange løp det er helt verdt det, men det er fortsatt en risiko, og jeg må bare være sikker på at jeg er modig nok til å ta det.
