Jeg er fin med å være singel, jeg vil bare ikke være single FOREVER

Jeg liker virkelig å være alene og lurer på om det vil bli endret. Det er en tøff tanke i ryggen av meg som holder på å minne meg om at jeg kunne være singel for resten av livet mitt og være helt ærlig, det torde skremme meg. Jeg vil si at jeg ville være helt fint med det, men jeg tror ikke jeg ville.

Forever virker som en lang tid. I dag har jeg masse å holde meg opptatt med arbeid, et aktivt sosialt liv og hobbyer jeg liker. Når jeg begynner å se fremtiden, virker enkeltlivet som om det mangler noe. Selv om jeg ikke nødvendigvis vil at min nåværende livsstil skal endres umiddelbart, liker jeg heller ikke tanken på hver dag for resten av livet mitt blir brukt singel.

Dating er utmattende. Online dating, blind datoer, hook ups, spøkelser, aldri vite om han faktisk kommer til å spørre meg igjen - Jeg ville virkelig ikke en dag ikke måtte takle noe av dette. Bli kjent med noen nye kan være spennende, men det er også nervepirrende og helt knust når dato etter dato aldri ser ut til å lede hvor som helst. Jeg gleder meg virkelig til dagen da jeg ikke føler meg forpliktet til å være på Tinder lenger.

Det blir ensom. Ja, jeg elsker å se på TV alene på sofaen på slutten av en lang arbeidsdag. Jeg er helt fint med bestilling av takeaway på en lørdag og slapper av med en god bok. Men noen ganger vil det være fint å få noen til å gå ut for å spise med eller se en horrorfilm med. Jeg liker å gjøre mange ting alene, men det er fortsatt dager da jeg vil elske et lite selskap.

Jeg kan settes på mine måter. Jeg har en god rutine som går og masse ting jeg liker å gjøre på egen hånd så på en daglig basis, å være singel er bare bra. Men i det lange løp lurer jeg på hvor lett det vil være å tilpasse seg andres vaner. Å være i et forhold innebærer mange kompromisser, og jeg tror ikke det er en dårlig ting. Vi trenger alle å lære å være fleksible, men når du har vært singel for lenge, blir det mye vanskeligere.

Jeg vil gjerne ha barn. Ikke at jeg ikke kan ha barn alene, men det er ikke akkurat ideelt. Det er vanskelig nok å heve barn uten å gjøre det som en enslig mor, så om mulig vil jeg være i et forhold med min fars barn. Det betyr at jeg ikke kan forbli single for alltid, og som alle kvinner i 30-årene vet, vil tikkingen av den biologiske klokken bare bli høyere etter hvert som årene går forbi.

Å være single er gøy ... bortsett fra når det ikke er det. Å møte nye mennesker og gå på datoer er morsomt. Å ha friheten til å gjøre hva jeg vil, er gøy. Fokusere min energi på mine egne interesser og sette meg først er veldig morsomt. Men å gå til bryllup uten en dato er ikke min favoritt. Å være det femte hjulet med vennene mine og kjærester suger. Lurer på om jeg noen gang finner noen er veldig deprimerende. Så ja, jeg liker vanligvis å være singel, men det er ikke alt solskinn og regnbuer.

Å være forelsket er ganske utrolig. Å ha noen i livet ditt som er som din beste venn (som du også har flott sex med) er noe vi alle vil ha, ikke sant? Kjærlighet har potensial til å ende opp med å skade mye hvis det slutter, men stort sett alle vil fortelle deg at risikoen er helt og helt verdt det.

Jeg liker ikke følelsen av å være "den eneste". Å være singel er bra, det er bare når jeg er den eneste singelen som føles litt rar og nesten unormal. Selvfølgelig vet jeg at det ikke er noe å skamme seg for, men jeg kan ikke hjelpe, men føler meg noen ganger som alle som er koblet opp, føler meg litt lei meg. Jeg vet at de sannsynligvis også misunner min frihet noen ganger, men de ville heller ikke bytte plasser med meg gitt valget.

Jeg forventer ikke en livslang kjærlighet. Det er lett å falle i fellen med å lete etter din eneste og da være i stand til å slå seg ned og aldri bekymre deg for å danse igjen, men jeg vet ikke hvor realistisk det er. Kanskje vil jeg ende opp med å bli forelsket noen flere ganger, og det er greit. Så lenge jeg får oppleve et godt forhold på et tidspunkt, krever jeg ikke at den varer til dagen jeg dør.

Jeg er redd jeg må betale meg. Jo lenger jeg er singel, jo mer føler jeg at jeg til slutt kommer til å bli desperat og bare forplikte seg til den første fyren som kommer med. Jeg vil bare ha noen - Jeg vil ha noen som har rett for meg. Noen som vil gjøre livet mitt bedre. Vil jeg ende opp for alltid hvis jeg fortsetter å vente på den perfekte (for meg) fyren?

Jeg liker mye tid alene. For å opprettholde min sunnhet trenger jeg meg tid. Jeg liker å gjøre ting alene og ærlig, et forhold blir virkelig i veien for det. Akkurat nå får jeg så mye tid til meg selv som jeg vil, men jeg vet om jeg vil ha et forhold, så skal jeg til slutt gi det. Selv om jeg ikke liker den tanken, ville jeg få det til å fungere for den rette personen.

Det er skummelt å tenke at det ikke er noen garanti jeg finner noen. Vi beroliger oss alltid ved å si at det er noen der ute for alle, og det er lite sannsynlig at ender opp alene. Men det er fortsatt mulig. Hvis jeg ikke ønsker å bosette seg og det er egentlig mye jeg liker å være single, som sier at jeg noen gang vil finne kjærlighet og gi en forpliktelse et forsøk? Hvis det er noe jeg virkelig vil, må jeg begynne å gjøre en innsats på et tidspunkt, og jeg er bare ikke der ennå.