Jeg er en hypokondriak, og det er grunnen til at jeg er singel

Å ha hypokondrier er ingen tur i parken. Jeg er helt besatt av et lite symptom jeg opplever, uansett hvor god det virker. Jeg trenge å komme til bunnen av det, selv om det betyr å hoppe ut på datoer og kansellere planer. Jeg antar det er derfor jeg har vært singel så lenge.

Det spiller ingen rolle hvor jeg er eller hva jeg gjør - hvis jeg får lyst, må jeg se opp et symptom. Det tar meg litt i en bølge av angst. Hvis noe i kroppen min ikke er riktig, må jeg finne ut hvorfor med en gang. Det er nesten som at jeg er avhengig av informasjonen. I mine tanker, hvis jeg kan slå opp symptomene, så kan jeg kanskje snakke meg ut av å tenke jeg dør. Jeg vil til og med forlate fester og sammenkomster, så jeg kan gå hjem og finne ut hva som skjer med meg.

Jeg bruker store mengder tid Googling mine symptomer når jeg virkelig skal gjøre sosiale ting. Jeg bruker så mye tid på WebMD, undersøker forhold jeg definitivt ikke har når jeg kan være ute å gjøre morsomme ting med vennene mine. Jeg kan ikke engang forestille meg hvor mange muligheter jeg har gått glipp av, fordi jeg gjemte meg i rommet mitt, hunched over skjermen.

Jeg bruker massevis av penger på helseprodukter i stedet for å gå ut. Jeg finner meg selv mest av tiden fordi jeg bruker størstedelen av lønnsslippet mitt på kosttilskudd og forebyggende helseprodukter. Jeg slår på at jeg ville være mer sannsynlig å gå til arrangementer og sosialisere hvis jeg hadde penger for det, men jeg må arm meg selv så godt jeg kan mot enhver mulig lidelse.

Jeg bekymrer meg selv når legen sier at jeg har det bra. Jeg går til legen minst en gang i måneden, og det er alltid noe annet. Velsigne henne for å sette opp med min myriade av klager. Hun sender meg alltid for en test fordi hun vet at jeg trenger å komme til bunnen av det som skjer med meg. Dessverre, selv når testen viser at ingenting er galt, tror jeg at legen min ikke vet hva hun gjør og vil fortsette å overvåke meg selv hjemme. I mitt sinn kan jeg ikke stole på at leger vet hva som er galt med meg. Jeg føler at jeg egentlig må gjøre det selv.

Det har gitt meg tillit til problemer. Mitt forhold til leger og medisinske fagfolk har farget måten jeg samhandler med mennesker på. Jeg antar at legene ikke forstår meg så ingen kan. Jeg føler at jeg er alene i mine sykdommer om de er ekte eller ikke. Jeg føler at jeg har blitt mer innadvendt og mindre villig til å møte nye mennesker helt siden jeg begynte å vise tegn på hypokondrier. Det gjør at du føler at ingen "får deg".

Når jeg går inn i spiralene, kansellerer jeg planer. Når du har hypokondrier, er det vanskelig å lage planer. Jeg har kansellert datoer med utallige gutter fordi jeg fikk magesmerter eller utslett, og i stedet for å bare ri ut det, vil jeg bli hjemme og gå inn i detektiv. Jeg tror virkelig at det er best for meg å gjøre det, ellers vil jeg være bekymret hele tiden. Det er ikke noe poeng i å gå på datoen fordi jeg bare blir sjekket ut hele tiden. Jeg kan ikke fortsette med mindre jeg har sett opp symptomene mine og mer eller mindre bekreftet at jeg er trygg.

Noen ganger føles det som OCD. Når jeg hører om mennesker som har OCD, kan jeg ikke hjelpe, men føler at jeg har det også. Ser opp mine symptomer er som en tvang: Jeg må gjøre det, ellers vil jeg bli riddled med angst. Når jeg surfer på internett, prøver å finne ut hva som er galt med meg, føler jeg meg lettelse og at alt kommer til å bli bra. Det høres litt rotet opp, men det er akkurat slik hjernen min fungerer.

Det er vanskelig å finne noen som forstår. Personer med hypokondrier er altfor kjent med å være på den mottatte enden av øyetruller. Det er vanskelig å finne noen som tar din psykiske lidelse alvorlig eller i det minste ikke dømmer deg for det. Jeg vet at det kan bli irriterende å date noen med hypokondrier. Jeg vil ikke bringe folk ned eller gjøre dem bekymret, så jeg skjønner det er bedre å bare forbli single.

Det er årsaken til angst og depresjon. Helt siden jeg begynte å bli besatt av helsen min, har jeg vært deprimert og har utviklet sosial angst som en fin siderett. Det gjør dating vanskelig fordi jeg aldri føler at jeg er mitt sanne selvtillit. Det er vanskelig å koble til.

Det er vanskelig å fokusere på andre ting når du tror du skal dø. Når jeg er i sonen for å finne ut mine symptomer, er det vanskelig å tenke på noe annet. Jeg kan ikke snakke med noen, jeg kan ikke le eller gjøre noe foruten å skrape kløen. Når jeg har kommet til den konklusjonen at jeg er ok så kan jeg gå tilbake til vanlig liv ... men hvem vet hvor lenge det vil ta?