Jeg har ikke vært på dato på to år, og jeg er Hella Rusty

Helseproblemer har holdt meg ut av datingscenen lenge - nesten to år, for å være eksakt. Nå som jeg er bedre, er jeg klar til å sette meg tilbake der ute, men jeg er helt tapt og vet ikke hvor jeg skal begynne.

Folk er WAY flakier enn de pleide å være. Er det bare meg eller har hver person i online dating sfære alltid noe bedre å gjøre enn å faktisk samhandle med deg som en vanlig person? Jeg gjorde online dating ting for lenge siden, og jeg husker ikke at folk er så blase. Hvis jeg ikke tekst tilbake, er det bare ... over jeg antar at folk er på mer enn en app i dag, så det er alltid en sekundær distraksjon. Når ett alternativ ikke er tilgjengelig, er det en million mer der det kom fra. Det suger virkelig.

Det er en merkelig tid å begynne å danse igjen. La det være for meg å begynne å danse igjen nå. #MeToo-bevegelsen har slått seg litt, men jeg hører fortsatt om at folk blir busted for seksuell trakassering, og selv på gaten, blir menn og kvinner litt testy med hverandre over oppfattet mishandling. Jeg er glad denne regningen skjer, men mannen, det gjør dating vanskelig som helvete.

Jeg har ikke fått noe mindre vanskelig gjennom årene. Jeg er allerede litt av en sjenert, vanskelig person, så det faktum at jeg har sverget i to år, er ikke akkurat det beste for selvtillit. Jeg trodde kanskje å ta en pause, ville ha gitt meg en sjanse til å blomstre naturlig, men det har ikke skjedd, og det gjør det vanskeligere å komme tilbake i svingen av ting enda vanskeligere.

Moderne dating virker super lat for en eller annen grunn. Gjør folk faktisk enda date lenger? Alle synes å være bare "henger ut" i disse dager, og mens jeg vet at det bare har vært to år, foreslår folkene jeg har snakket med på nettet de lateste "datoene" jeg noensinne har hørt om. Det er alt som å slappe av i parken, gå en tur, eller gå og handle. Hva? Hva med en klassisk ansikt til ansikt samtale over kaffe eller noen drinker? Jeg vil ikke bli tilfeldig innlemmet i noens daglige ærendringer!

Jeg virkelig ønsker ikke å bukke for online dating apps. Jeg var alltid ganske pessimistisk om dating, og enda mer så snart alle begynte å laste ned apper for å finne kjærlighet. Jeg har aldri lastet ned Tinder eller noe sånt, men jeg brukte faktiske online dating sites. Nå har folk imidlertid flere apper som kjører samtidig, og det ser ut til at mitt eneste alternativ er å snakke med folk gjennom dem. Det føles super lame.

Folk er merkelig sjokkert over at jeg ikke har datert om to år. Jeg antar det er forståelig vurderer hvor enkelt det er å få en dato i disse dager. Faktisk er det litt også enkelt, noe som gjør det så skremmende. Selv om jeg ikke hadde tatt en pause av helsemessige grunner, mener en del av meg at jeg kanskje har truffet avgjørelsen uansett på grunn av den høye omsetningen.

Jeg føler at det er noe galt med meg. En ting som virkelig slår meg opp, føles som om jeg ikke burde vært ute av spillet så lenge. Jeg mener, det er andre mennesker der ute som ikke er bra, men klarer å holde seg i relasjoner! Jeg har denne ideen om at jeg ikke kan komme tilbake der ute før jeg er i perfekt stand og helt sikker, noe som trolig aldri vil skje. Mine usikkerheter blir ofte bedre av meg.

Jeg er så redd at den første fyren jeg daterer vil tro at jeg er merkelig. Jeg frykter bare den første interaksjonen der jeg må spyle livshistorien mine de siste to årene til fyren jeg ender med å danse. Hvor vanskelig! Jeg vet at det ikke burde være, spesielt siden noen som er verdige, ikke dømmer meg for ting jeg egentlig ikke kan hjelpe, men det er fortsatt dødelig å tenke på.

Til slutt er jeg den som bestemmer om det er normalt eller ikke. Det er ingen regler for hvor lenge en person skal være singel. Jeg brukte en god del av ungdomsårene mine, så det er bare slik, bortsett fra at jeg er ti år eldre. Jeg hadde noen ting på gang som trengte min oppmerksomhet og hadde det ikke i meg for å være interessert i dating. Nå som jeg føler at jeg har satt meg tilbake nok sammen, tror jeg jeg er klar til å gå for det.

Så igjen, kanskje jeg ikke burde være så rask å hoppe tilbake til den. Kanskje er min forståelse et tegn, jeg burde ikke være så rask å komme tilbake i spillet. Jeg mener det har vært en stund, og jeg burde nok ikke tvinge den. Kanskje bør jeg vente på en veldig kul, verdig fyr å komme sammen med alene? Hvem prøver jeg å lure? Det er helt ønskelig tenkning fra min side.