Jeg er økonomisk avhengig av min partner og det suger
Jeg liker å betrakte meg selv som en sterk og uavhengig kvinne - er vi ikke alle? Jeg har jobbet helt siden jeg var 16 år, jeg betalte meg gjennom college og høyere utdanning, jeg kjøpte hver bil jeg noen gang har eid. Og alle de flotte utgifter som leie, dagligvarer, telefon og sykehusregninger? Jeg var over det - det var før jeg inngikk et fantastisk forhold og ble økonomisk avhengig. Snakk om en katastrofe.
Jeg har alltid knyttet min verdi til min økonomiske uavhengighet. Da jeg vokste opp, var verdiene som ble innpodet i meg veldig enkle: jobbe hardt og jobbe så vanskeligere. Fra en tidlig alder lærte jeg å se meg selv gjennom selvforsynt og sterk arbeidsmoral. Å ikke leve på denne måten var å mislykkes og å la folk ned. Nå, som en voksen kvinne, er det veldig rart å være økonomisk avhengig av noen andre, spesielt når jeg aldri ville være avhengig av selv min egen pappa.
Jeg er en kapitalist i hjertet. Jeg er en slags tung-i-kinn med dette fordi jeg faktisk tror det er mye galt med kapitalismen og forbrukeren. Ikke desto mindre elsker jeg en god del av eierskapet og er i stand til å stemple "mine" på alt jeg har kjøpt. Kanskje det er den amerikanske kulturen, eller kanskje jeg bare liker å være i stand til å gi meg selv og måtte tørke andres bankkort, setter noen ganger en pit i magen.
Mitt ide om identitet er tett sammenflettet med penger. Å være fattig har aldri vært tiltalende for meg. Hvem prøver jeg å lure? Det har aldri vært tiltalende for noen. Det er ikke det jeg noensinne har drømt om å være velstående - å ha nok til å nyte enkle gleder var alltid nok for meg. På den måten måtte jeg ikke stikke ut hånden min og få hjelp fra andre mennesker. Det virket lat, uansvarlig og irriterende for meg. Nå ser jeg at jeg kanskje har vært super stolt og arrogant når det kommer til penger.
Motta er ikke mitt sterke punkt. Da jeg pleide å se andre som fikk økonomisk støtte, ville jeg tenke til meg selv, "Kom igjen! Jeg jobber hardt, det burde du også! "Det jeg aldri skjønte, er at disse menneskene som fikk økonomisk hjelp, faktisk trengte det. (Duh!) Jeg pleide å tro at det må være så lett å lene deg tilbake og la andre betale deg, men for å være ærlig er det veldig vanskelig. Det betyr at du svelger (eller tvinger til å føle deg selv) mye stolthet. Det betyr å lære å se deg selv som verdig og verdifull, selv om du ikke gjør en gal mengde penger.
Jeg skammer meg for å gjøre mindre enn en mann. Mange av oss tror at vi ikke tjener nok penger, og at våre lønnsslipp ikke gjenspeiler alt hardt arbeid vi brenner inn i hver arbeidsuke. Jeg er ikke annerledes. Jeg tror jeg jobber hardt, men på dette tidspunktet i mitt liv gjenspeiler ikke min inntekt det. Selv om jeg ikke har noen økonomiske bekymringer, møter jeg fortsatt mye skam.
Jeg er redd for at jeg vil ende opp i et stereotypisk sexistisk forhold. La jeg slippe mine feministiske søstre fordi jeg er nå avhengig av en manns inntekt? Ser jeg ut til en utdatert, patriarkalsk oppsett ved å la min fyr være hovedbrødvinner i vårt forhold? Noen ganger føles det på den måten, men da er det viktig for meg å huske at ingenting godt kommer fra å være anti-mann bare fordi du er pro-kvinne.
Ikke tjene så mye penger får meg til å føle at jeg har mindre å si i forholdet. Med penger kommer strøm, og siden kjæresten min tjener det meste av pengene, føler jeg at jeg må innrømme hans preferanser, siden vi møter det, han har mer penger. Men sannheten er at han aldri ser våre relasjoner på denne måten, så heller ikke jeg. Likevel sliter jeg med dette. Ville du ikke?
Shopping sprees med mine egne penger er så mye morsommere. Jeg elsker å være begavet vakre ting - eller praktiske ting, for den saks skyld. Likevel er det noe virkelig tilfredsstillende om å spare opp og behandle deg selv til noe spesielt. Jeg snakker ikke om øyeblikkelig tilfredsstillelse her. Jeg refererer til måneder med å spare og opplever virkelig utbetalingen. Når noe spesielt er gitt til meg, setter jeg pris på det, men det føles mindre verdifullt fordi jeg ikke har investert i det selv.
Jeg føler at jeg må overkompensere for min mangel på økonomisk dyktighet. Fordi jeg ikke lager de store pengene i dette forholdet (i hvert fall for tiden), føler jeg at jeg alltid må gjøre opp for det på andre måter. Jeg må være vakker hele tiden. Jeg må kle godt. Jeg må lage perfekt middager hver eneste natt. Jeg må sosialt elskverdig. Listen fortsetter og fortsetter. Hvis jeg ikke er god til å tjene penger, føler jeg at jeg må være god på mange andre ting. Og hvis jeg mislykkes i disse tingene? Skamhullet blir bare dypere og mørkere.
De sier at penger ikke er alt, men det er en slags. Det kan få meg til å lyde som et ekstremt tomt og grunt tusenår, men sannheten er at penger ikke er en dårlig ting, og du trenger det. Bytte penger er det som hjelper deg til å føle at du tar en aktiv rolle i å skape ditt liv slik du ser det. Jeg er heldig å leve uten økonomiske behov, og jeg ville ikke handle i dette forholdet for mer penger. Men dette arrangementet har lært meg om mine egne pengerspørsmål, og kanskje enda viktigere, det har lært meg om mine egne kamp med selvverdighet.
