Jeg ser allerede tegn på aldring i 20-årene, og jeg elsker det

Jeg pleide å tro at du ikke virkelig begynte å bli gammel, i det minste fysisk sett, til førtiårene. Men ved 28 år har jeg flere fine linjer og rynker, og det er nok bare et spørsmål om tid før jeg ser på mitt første gråhår. Det rare er at jeg faktisk er inn i hele denne aldrende tingen!

Jeg ser ikke lenger ut som et barn. Ring meg gal, men jeg elsker ikke å få ID'd til venstre og høyre. Jeg savner heller ikke å få de mistenkelige sidelengs blikkene som fikk meg til å føle at et barn prøver å leke med de virkelige voksne. I tillegg er det fantastisk å kunne helt rock blazere og knapp-up bluser i stedet for å se ut som om jeg er helt ny i den profesjonelle verden eller verre, bare å leke kle seg.

Jeg blir sikrere i meg selv. Jeg pleide å være så usikker og tvilsom som de kommer, spesielt når det gjaldt utseendet mitt. Men hei, dette er kroppen min, og mens jeg kan endre den (hvis jeg noen gang vil), kan jeg ikke bare bytte den ut til en ny. Dette er hvem jeg er, og mine fine linjer og mindre enn dyster hud viser bare at jeg har vært igjennom en anstendig del av livet nå og har sett noen ganske vanvittige (og kjempebra!) Ting.

Det er gjort dating mindre komplisert. Rundt den tiden min første fine linje dukket opp, var jeg dating en fyr som syntes å ta en merkelig slags glede ut av å peke på mine fysiske feil. Jeg skjønte til slutt at hvis han ikke kunne fokusere på personen var jeg som helhet i stedet for hvor varmt (eller ikke) jeg var på et gitt tidspunkt, ville han absolutt ikke være noen jeg kunne bli gammel med. Se deg!

Jeg bruker mindre på sminke. I disse dager prøver jeg å aksentere mer enn jeg prøver å dekke opp siden tung sminke bare ser ut til å synke inn i noen linjer (også takket være aldring, bryter jeg ikke ut nesten like mye som jeg pleide å). Min daglige rutine består i dag av et tynt lag med tonet fuktighetskrem og lett øye sminke, og både ansiktet mitt og lommeboken min føles mye bedre for det.

Jeg har blitt åpnet opp til en helt ny verden jeg pleide å ignorere. Den anti-aging industrien er en stor, som måte mer massiv enn jeg trodde mulig. Selv om jeg fortsatt ikke føler behovet for å investere i det selv, er det bare fint å vite at hvis jeg noen gang vil, vil jeg være langt fra alene og vil ha mange alternativer tilgjengelig.

Jeg føler meg mer knyttet til andre aldersgrupper. OK, så jeg vet at jeg ikke er det at gammel (ennå), men jeg kan ikke hjelpe, men føler meg bedre forbundet med kvinner tiår eldre enn meg. Kanskje det er fordi jeg skjønner hvordan de må føle seg i min alder da de først begynte å merke disse linjene og krøllene, eller kanskje er det bare fordi jeg er mer oppmerksom enn noensinne av det faktum at jeg kommer i skoene en dag. Uansett føler jeg meg en mer slekt ånd med menneskene rundt meg, og det er fint.

Jeg ser andre annerledes også. Jo, jeg setter pris på skjønnhet så mye som den neste personen, men de ungdommelige, perfekte ansiktene vi ser hver dag i blader blir kjedelige. Jeg begynner å virkelig sette pris på tegnet som kommer med ansiktene i hverdagen. Og ingenting bidrar til å legge til karakter som fine linjer, rynker, kråkefot, sølvhår osv.

Jeg har begynt å ta vare på meg selv. Vi vet alle at vi ikke er udødelige, men vi tror ikke alltid virkelig på det. Når vi er i tenårene og tidlig på tjueårene, er det så lett å unngå å ta vare på oss selv fordi vi ikke ser mange konsekvenser når vi ikke gjør det. Nå som jeg har lagt merke til at jeg ikke ser så ungdommelig ut, har jeg egentlig begynt å tenke på fremtiden min og hvordan jeg vil være. Til gym går jeg!

Jeg er lykkeligere, og det viser. Jeg føler meg bedre om meg selv og livet i disse dager. Jeg synes også det er viktig å innse at mens fine linjer kan oppstå som følge av frowning, kommer de også fra smilende. Jeg elsker at ansiktet mitt nå ser ut som om jeg ikke har gått gjennom livet med et steinflate.

Det gjør meg setter pris på livet mer generelt. Jeg spilte så mye tid etter college tenker på ting jeg ville gjøre i stedet for å faktisk gjøre dem. Heldigvis er det ingenting som å innse at du blir eldre for å gi deg sparken i rumpen du trenger for å komme i gang allerede. Jeg har siden begynt å reise mer og har begynt å skrive om emner jeg egentlig bryr seg om. Livet er bra, fine linjer eller ikke.