Jeg hater å snakke på telefon-tekst meg eller ikke komme i kontakt med alle
Hvis jeg ikke kan snakke med noen ansikt til ansikt, så er teksting det nest beste. Ærlig talt tror jeg at jeg helst ikke vil snakke med noen i det hele tatt enn å snakke med dem på telefonen. Jeg vet ikke hvorfor jeg hater å snakke i telefon så mye, men jeg gjør det, og jeg unngår det for enhver pris.
Det er ingen vanskelige stillinger. Jeg kan ikke ringe uten minst noen ubehagelige pauser. Til slutt kommer jeg til å gå tom for ting å si og så blir vi igjen med en ubehagelig stillhet som strekker seg til en av oss sier farvel. Jeg kan unngå alt dette ved å smske den personen. Hvis jeg ikke har noe å si, kan jeg sette telefonen ned og svare senere når jeg kan tenke på noe. Det gir mer mening.
Jeg kan tenke nøye på mitt svar. Noen ganger sier jeg ting og de kommer definitivt ut feil. Det er noe om å snakke på telefonen som gjør at jeg sier de dumeste tingene jeg ikke har kontroll over. Det er sannsynligvis fordi jeg bare prøver å fylle stillheten. Når jeg snakker, kan jeg lese meldingen min, og hvis jeg tror det høres dårlig, kan jeg bare skrive ut noe annet.
Det er lettere å lage planer. Hvis det er en ting jeg egentlig hater, det gjør planer når jeg snakker med noen på telefonen. Jeg har ikke det beste minnet (det er en stor underdrivelse) så sjansene er, jeg kommer ikke til å huske detaljene. Ærlig talt hater jeg å sjekke inn med noen om våre planer fordi det ser ut til at jeg enten har helt glemt eller at jeg egentlig ikke bryr meg, noe som vanligvis ikke er tilfelle. Hvis de skriver meg detaljene, har jeg det på telefonen min som en påminnelse. Takk Gud!
Jeg blir for lett distrahert snakker i telefonen. Det høres dårlig ut, men noen ganger sone jeg helt ut når noen snakker til meg, noe som skjer mye når jeg er på telefonen. Hvis jeg snakker om noen, kan jeg spise pizza, gråte om jobb og se på TV samtidig, og de vet aldri om jeg ikke forteller dem. Det gjør livet mitt mye enklere.
Jeg kan fortelle mye om noen fra deres tekstingstil. Jeg kan vanligvis bestemme hvordan jeg føler om noen ved å skrive dem. Hvis de ikke bruker emojis så antar jeg at de er kjedelige eller ikke veldig bra med teknologi, som faktisk kan avgjøre om vi blir venner eller ikke.
Teksting virker mer avslappet. Jeg vet at jeg ikke kan være den eneste som blir veldig nervøs når de venter på en telefonsamtale, selv om det bare er fra en venn eller et familiemedlem. Teksting er mer uformell, og jeg trenger ikke å bekymre meg for å snuble over mine ord. Etter min mening er det ingenting du ikke kan si over tekst som du kan si mens du snakker i telefonen.
Jeg har ikke alltid tid til lange telefonsamtaler. Selv om jeg jobber hjemmefra, betyr det ikke at jeg har tid til å ta telefonsamtaler når jeg vil. Hvis det er presserende, har jeg ikke noe problem med å godta et anrop, men hvis det bare er et oppfang, så kan det vente til jeg ikke er opptatt. Det er lettere å skrive tekst, da jeg raskt kan sende et svar, sette telefonen min og snakke med dem senere når jeg er ferdig med å jobbe. Sjansene er, de er veldig opptatt også, så det virker bedre for oss begge hvis vi skriver.
Jeg liker å lese av samtaler. Jeg husker ikke alltid hva folk forteller meg over telefonen, men med teksting har jeg visuelt bevis på meldinger som er sendt til meg. Jeg liker å se tilbake på chatter som jeg har hatt og gjenoppleve det øyeblikket - det gjør det mer spesielt.
Jeg hater å snakke i telefonen mer enn noe annet. Jeg blir nervøs for å ringe til legen eller tannlegen for en avtale, så det blir vanligvis satt av i lengre tid enn nødvendig. Faktisk har jeg vært i et forhold i 5 måneder og ikke en gang har jeg noen gang kalt kjæresten min. Heldigvis hater han også telefonsamtaler så vi er begge i samme båt.
Emojis sier det bedre. Som noen som bruker emojis mye, føler jeg meg helt fortapt uten dem. Å ringe noen gjør at jeg føler meg nervøs fordi jeg vet at jeg ikke har noen emojis å falle tilbake på. Jeg vet ikke hvordan jeg noensinne har klaget meg uten den latterlige emoji.
Jeg kan avslutte samtalen når jeg føler meg som den. Det er ikke noe press med teksting. Jeg kan avslutte samtalen hvis jeg er for opptatt og bærer den på en annen gang uten å fornærme den personen. Hvorfor velger jeg å ringe noen når jeg har et enklere alternativ? Teksting vinner alltid.
