Jeg gir meg tillit for enkelt, men jeg kan ikke stoppe
Når jeg møter en fyr som ser ut til å være virkelig "god", stoler jeg umiddelbart på at han er på forhånd og ærlig om alt han sier til meg. Det er nesten ubevisst på en måte, så mye at jeg ikke engang gir det faktum at han kanskje ikke fortjener tillit til meg en annen tanke. Det har ikke alltid lønnet seg siden jeg har blitt forrådt flere ganger enn jeg kan telle, men jeg kan egentlig ikke stoppe meg selv.
Det er i min natur. Jeg er en tillitsfull person naturlig, så når jeg møter en ny fyr, har jeg ikke noe problem med å tro at han er ærlig fordi det er hvordan jeg ville være med noen andre jeg møter. Jeg vil ha tankene om at gode mennesker er overalt, og hvis jeg ikke stoler på fyren jeg er med i, det som får meg til å tro at jeg kan stole på noen annen bekjentskap i livet mitt?
Rart nok pleide jeg å ha tillitsspørsmål. Da jeg var yngre, stolte jeg aldri på noen - ikke engang folk som viste seg igjen og igjen at de var verdige til det. Helt ærlig var jeg langt verre da jeg hadde det tankegangen at jeg ikke kunne stole på noen enn meg selv. Jeg vet at det ikke er bra å svinge fra en ekstrem til den andre, men jeg foretrekker ting på denne måten.
Jeg forteller alltid sannheten, så jeg antar at folk er på samme måte. Jeg lyver aldri - som, noensinne. Selv om jeg gjør noe fryktelig, og jeg vet at den andre personen ikke kommer til å like sannheten, forteller jeg det uansett fordi det er en ting å gjøre noe galt, og det er ganske annet å lyve om det. Når det kommer til en fyr jeg er interessert i, antar jeg alltid at han er den samme måten fordi hvorfor ville han ikke være? Ærlighet er hvor den er, selv om den er brutal.
Å stole på er lettere enn å være skeptisk til hver mann jeg møter. Jeg vil helst stole på noen enn mistillit dem fordi a) det kan bare gi dem sjansen til å stige til anledningen, og b) det er bare enklere. Jeg vil ikke gå rundt og føle at jeg blir lurt hele tiden. Det er bare ikke en sunn måte å tenke på, og det gjør ikke noe annet enn å skade personen som har disse følelsene - meg.
Jeg liker å tro at jeg kan luke ut løgnene. Det er vanligvis ganske enkelt for meg å få øye på en løgn, og så snart jeg får tilbøyeligheten til at noen ikke fortelle meg sannheten, skal jeg ringe dem ut på det og så bli ferdig med dem helt. Jeg stoler på meg så mye som jeg gjør andre for å vite at jeg har min egen tilbake når det gjelder løgnerne som blander seg med de gode gutta.
Jeg gir folk fordelene med tvil. Jeg tar alltid stilling når jeg først møter noen at de er gode og anstendige fordi det er slik jeg vil bli oppfattet. Når folk blir fortalt at de må tjene noen sin vennlighet eller tillit, føler jeg meg som om det gjør det vanskeligere å virkelig sette i arbeidet med å gjøre det. Min tillit trenger ikke å bli opptjent, bare respektert.
Jeg vil anta at folk er iboende gode. Gode mennesker lyver ikke - de gjør det ikke. Og for meg å komme igjennom livet med et smil på ansiktet mitt og optimismen jeg har holdt på gjennom all den drømmen jeg har gjennomgått, må jeg tro at det er flere virkelig anstendig mennesker på planeten enn forferdelige . Jeg har mine øyeblikk når det er vanskelig å holde tritt med den antakelsen, men når jeg møter noen for første gang, er det min go-to.
Jeg blir skuffet mye, men jeg er alltid bedre for det. Jeg lærer leksjon etter verdifull leksjon på grunn av mine tillitsfulle måter, og selv om jeg i disse tøffe tider kan bli helt ødelagt, kommer jeg ut på den andre siden bedre for det. Jeg kan sove godt om natten og vite at mens folk kan forråde tillit jeg gir så fritt, er jeg ikke den som går rundt og ødelegger folk.
Når de mister tilliten, er den borte for alltid. Jeg lager ingen som tjener tillit fordi fordi jeg gir det fritt, er det opp til dem hva de gjør med det. Hvis de bestemmer seg for å ikke behandle det med delikatesse, vil jeg aldri stole på dem igjen. Det er bare så enkelt for meg. Tillit er ikke noe som kan gjenoppbygges når det er ødelagt i mine øyne, så jeg tror ikke virkelig at det er noe som må bygges opp i utgangspunktet.
Jeg vil gjerne være smartere om det, skjønt. Jeg ønsker egentlig ikke å forandre min evne til å stole på folk, men jeg ville ikke ha noe imot å være litt mer i tråd med folkene jeg tillater å trekke ullen over mine øyne. Det er ikke dårlig å være tillitsfull, men det kan være skadelig å fortsette å bli lurt gang på gang.
