Jeg gråter når jeg er full, og jeg skammer meg ikke over det

Noen mennesker er massevis av morsomme når de er full - de er uhyggelige, uhemmet og klar til å ta på seg verden. Ikke meg. Når jeg glir fra tipsy til full på full, er det bare ett mulig utfall: tårer. Jeg gråter øynene mine når jeg er full og jeg er ikke ekstremt skamfull over det. Her er hvorfor:

Å gråte er snill av min ting. Jeg gråter mye. Jeg trenger ikke alkohol for å hjelpe meg med å komme dit heller. Jeg skal i utgangspunktet gråte på noe - en tv-reklame, en bok, en trist sang, en baby ler ... du nevner det, vil alt vagt sentimental få vannverket å gå. Alkohol er bare en annen utløser å legge til i listen.

Det er en utgivelse. Hvorfor gråter jeg så mye? Det er en utgivelse. Noen kvinner går i gang, andre strikker, jeg gråter. Noen ganger er det så mye raseri, tristhet, eller til og med lykke coursing gjennom kroppen min at jeg bare ikke kan ta det lenger. Gråt er den beste måten for meg å frigjøre alt. Når den første tåre faller, åpner flomgatene og innen 10 minutter er jeg som en helt ny kvinne. Alkohol bare gjør denne hele prosessen så mye lettere (og mer sannsynlig).

Det er enkelt (og det er greit). Jeg gjør ikke konfrontasjon - jeg gjør det ikke. Noen ganger er jeg pisset som helvete, men jeg kan ikke få meg til å snakke om hvorfor. Når jeg har hatt et par drinker, blir jeg bedre og litt løs. Er det den enkle veien ut? Jo det er, men det er greit. Hvem sier livet må være hard hele tiden? Du kan kalle det feighet, men jeg kaller det effektivitet. Jeg kan si hva jeg vil ha og så gråte om det, og alle skriver det bare av som jeg blir bortkastet.

Det holder meg ærlig. For bedre eller verre er det mange ting som jeg skammer meg eller flau for å fortelle kjæresten min og / eller familie, så det gjør jeg ikke. Problemet er at de begynner å spise meg på innsiden. Det er der en natt på byen kommer til nytte. Når jeg kommer hjem i tårer, er jeg nødt til å diskutere hva som har plaget meg. Igjen kan du tro at dette høres ut som feighet, men jeg kaller det selvbevissthet.

Det gir meg mulighet til å stå opp for meg selv. Noen ganger gråter jeg fordi jeg er trist, men ofte gråter jeg fordi jeg bare ikke kan ta det lenger. Det er for mye skit som gjør meg sint og jeg er ferdig. I det øyeblikket, når jeg har hatt for mye gin og rasende tårer strømmer ned i ansiktet mitt, får jeg si hva jeg vil. Jeg er sjelden modig til å snakke i øyeblikket, men når jeg er full, kommer jeg til å leve i en fantasiverden hvor jeg er en dårligass kvinne som står opp for seg selv.

Det er ren, rå følelser. Når du har hatt noen for mange, bryr du deg ikke om noe, egentlig. Du er ikke oppmerksom på hvem som ser på deg, og gråter eller hva de sier om deg. Gråt er en helt naturlig ting, og beruset gråt er den reneste, rawestiske form av den. Jeg sier at vi alle skal omfavne våre berusede tårer og anerkjenne det fra tid til annen. Det er godt å ikke gi deg en pokker om noen andre hver gang en stund.

Det lar meg være sårbar. Mine foreldre stolte opp meg for å være en uavhengig kvinne, og for det meste er jeg så takknemlig for dem for det. Ulempen ved å være en sterkvilget kvinne er at jeg ikke gir meg plassen til å være sårbar. Hvis jeg ikke kan kontrollere det, vil jeg ikke ha noen del av det. Drunkende gråt lar meg være sårbar og la meg vekte meg. Det gir meg muligheten til å erkjenne at jeg er redd eller sliten, så jeg kan føle de følelsene og være tilbake til normal når jeg nøkner opp.

Det føles jævla bra. Det er ikke mye annet å si her. Sans for ro og lindring som kommer fra hysterisk, snørret-nosed, puffy-eyed, drukket gråter er oppsiktsvekkende. Hvis du aldri har prøvd det, anbefaler jeg det.

Det sobrer meg opp. Sammen med den følelsen av ro kommer innseendet at det kanskje er på tide å slutte å drikke. Da jeg kommer til å drukne, gråter jeg, jeg er ferdig for natten. Det er også noe om den store utgivelsen som skaper meg nok til å få et glass vann, klatre ut av kjolen min og krype inn i sengen.

Det er egentlig ikke min feil. Dette er ikke jeg som gjør unnskyldninger, det er 100% sant. Alkohol er en depressant og drikker for mye på min hjerne og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Vel, jeg antar jeg kunne slutte å drikke fullstendig. Kanskje en dag.