Ja, vi møttes på nettet, men jeg trenger et personlig forhold

Det virker som stort sett hvert par i dag møttes et sted online. Det er så mange datingplattformer å velge mellom, og det er enklere enn å måtte forlate huset, så det gir mening. Jeg er ikke en stor fan av dating på nettet, men på grunn av min hektiske tidsplan, er det blitt et siste grøftsted for meg når det gjelder å forhåpentligvis møte en god fyr. Saken er, jeg har lagt merke til at mer enn mange av disse karene elsker å chatte, men egentlig ikke ønsker å møte opp. Uh, nei takk.

Hvem vil snakke med fremmede hele dagen? Hvis vi møtte på et datingside, og alt vi har gjort er utveksling tekstmeldinger eller SnapChats, er vi fremmede. Jeg kjenner ham ikke, og han kjenner meg absolutt ikke, så hvorfor vil jeg på den tiden investere så mye tid i noen jeg aldri skal møte? Det er egentlig bare bortkastet tid, og jeg liker ikke å kaste bort noen av mine dyrebare minutter.

Jeg er ikke her for å bare passere tid. Jeg er ikke en tid fyller og jeg vil ikke bli behandlet som en. Det er ganske klart at en fyr som bare ønsker å chatte på nettet, er enten a) forbipasserende tid mens han kjeder seg mellom å møte jenter han faktisk er i eller b) bare er kjedelig og har flere av oss tekstvennskaper på farten. Uansett, jeg er ikke nede for det, og jeg vil ikke bli brukt.

Jeg vil heller bli kjent med ham personlig. Det er litt vanskelig å virkelig lære deg noen gjennom online-samtaler. Jo, jeg kan lese alt han forteller om seg selv, men hvis jeg ikke møter ham personlig hvor jeg faktisk kan se hvordan han samhandler i den virkelige verden, vet jeg aldri hvem han er. De eneste tingene jeg vil vite om ham, er det han valgte å dele og hvordan han vil bli oppfattet.

Det er ikke ekte hvis det ikke er i virkeligheten. Hvis en fyr ikke vil møte meg personlig, eksisterer han ikke. Det er så enkelt. Det eneste stedet han eksisterer er i eteren av den elektroniske verden, og jeg har ikke tid eller energi til å fantasere om en falsk mann. Jeg gjør det nok når det gjelder fiktive tegn i bøker og filmer, så jeg er sikker på at som helvete ikke vil gjøre det for noen gjennomsnittlige Joe med en Tinder-profil.

Vi kan ikke vite at kjemi er ekte til vi møtes. Det er lett å ha en anstendig prat med en mann på nettet hvis han ikke er en psykopat, og det kan bli alvorlig forvirret for ekte kjemi. Det er ingen mening å knuse på en fyr som jeg aldri har vært i fysisk tilstedeværelse fordi vi veldig godt ikke har noen seksuell eller intellektuell kjemi overhodet.

Jeg hater faktisk teksting hele tiden. Oftere enn ikke, jeg vil bare bli forlatt helvete alene. Men hvis jeg møter en fyr jeg er interessert i på nettet, vil jeg gjøre den ekstra innsatsen for å holde samtalen flyter slik at det vil føre til det personlige møtet. Men hvis han tar det for noe annet enn en ledelse til det og ønsker å fortsette å gjøre dette i uker eller måneder, vil jeg bevege meg veldig fort. Hvis jeg bare ville gjøre noe annet enn tekst om BS, ville jeg slå opp et chatterom.

Hvorfor bryter gutta selv om de ikke er i møte? Jeg mener, seriøst? Hvorfor bry meg selv om jeg ikke vil møte meg? Han er klart ikke alt som er interessert hvis han ikke ønsker å møte meg personlig, så hva er med de endeløse samtalene? Jeg kan tilbringe denne verdifulle tiden på å snakke med noen som ønsker å gå på en faktisk dato.

Hvis jeg var i et snakkert humør, ville jeg skrive en venn. Datingapplikasjoner er et middel til en slutt for meg, ikke en måte jeg dreper tid fordi jeg kjeder meg med livet mitt. Jeg jobber hele tiden og må fortsatt gjøre tid for å trene, henge sammen med vennene mine og alle de andre tingene som folk med fullt liv som meg gjør. Hvis jeg var i et spesielt chattende humør og ønsket å snakke for alle timer på dagen og natten, ville jeg gå til en venn, ikke noen rando jeg møtte på nettet.

Sexting er bare morsomt hvis det er faktisk sex på gang. Sexting kan være morsomt, og jeg mener veldig morsomt, men hvis det ikke kommer til å være noe egentlig sex, så hva er det gale punktet? Jeg trenger ikke å rive meg opp over noen fyr jeg aldri har rørt fordi han er for redd, for opptatt, eller ikke interessert nok til å faktisk møte meg. Det er bortkastet god seksuell energi hvis du spør meg.

Jeg forstår virkelig ikke disse tusenårige mennene. Jeg er en tusenårig kvinne, og jeg tror ikke vi er så vanskelige å finne ut. Men disse tusenårige menn? Vel, de er bare mysterier innpakket i gåter som er dekket av hemmelighold. Hva vil de egentlig ha som innebærer mindre klikk på knapper og flere personlinser? Det virker som om de er alle ganske innpakket i jo mer er mer mentalitet av datingsider, men gjør de noen gang faktisk dato? Ugh, jeg er ferdig.