Jeg er en kompulsiv løgner, men har ikke realisert det før kjæresten min pekte på det

Mens jeg alltid har fortalt små hvite løgner her og der, trodde jeg aldri at det var et problem. Vises, jeg har vært en tvangsløger hele mitt liv, men jeg har aldri skjønt det ... til kjæresten min pekte på det.

Han begynte å ringe meg ut på alt. Når du er kompulsiv løgner vet du ikke engang at du lyver halvparten av tiden. Det er ikke forsettlig. Kroppen din viser ikke de klassiske tegnene som fidgeting, kikker bort eller svetter, så verken du eller personen du snakker med er klar over hva som skjer. Partneren min gjorde det til sitt oppdrag å stille meg spørsmål til alt, og sørget for at jeg fortalte sannheten. I disse dager er jeg litt mer forsiktig med mine løgner.

Han gjorde sitt beste for å få meg til å forandre seg. Han ville bringe det til min oppmerksomhet når jeg var tydelig fullstendig en skit, og mens jeg helt verdsatt det senere, følte jeg øyeblikket at jeg ble angrepet. Det er ikke hans feil, selvfølgelig - han prøvde bare å hjelpe, og han visste at jeg ville slippe denne vanen for begge våre saker. Jeg er faktisk veldig takknemlig for at han ikke tar mine løgner personlig fordi jeg vet at noen andre ville miste tålmodigheten ganske raskt.

Løgnene var ganske ufarlige. Dette er grunnen til at det aldri skjedde for meg at jeg var tvangsløgt. Løgnene forårsaket ikke noen problemer. De fleste av dem var helt meningsløse, faktisk. Jeg ville lyve om hvilken restaurant jeg dro til den dagen eller hvilken film jeg så på - ting som egentlig Det spiller ingen rolle - men for meg er alle disse tingene en måte hvor noen kan latterliggjøre meg eller gjøre narr av meg. Derfor begynte liggen i utgangspunktet. Jeg har aldri løy om viktige ting som hvem jeg hang på med, eller hvem jeg er teksting på. Jeg ville faktisk føle meg dårlig hvis jeg var uærlig om disse tingene.

Jeg er litt flau for at jeg var så uvitende om problemet mitt. Selv om jeg blir irritert på ham for å peke ut mine løgner, er jeg faktisk veldig takknemlig for at han bryr seg nok om meg for å få det opp. Det gjorde meg virkelig ta en titt på meg selv og fikk meg til å innse hvor ofte jeg lyver. Det er som om hele mitt liv var en løgn, til jeg møtte ham.

Alle mine løgner var troverdige. Det er den skummeste delen om det. Jeg selger mine løgner som den største skuespilleren til noensinne nå en scene. De er også fornuftige fordi de bare er litt opptatt av sannheten. Hvis jeg blir spurt hvilken tid jeg gikk av jobb, vil jeg bare endre tiden med en time ... uten grunn. Bare for spenningen av å lyve, antar jeg. Det er nesten som jeg er avhengig av å gjøre det.

Alt stammer fra meg å være usikker. Tilsynelatende har kompulsive løgnere opplevd en slags traumer enten i barndommen eller ung voksenliv at de bare ikke kan riste og lyve har blitt en måte å beskytte seg mot fra andre. Jeg er en generelt nervøs, usikker person, og løgn har blitt en måte å være trygg og sørg for at ingen ringer meg ut. Det har jobbet i lang tid, men nå kan jeg se hvordan bare rett opp feil er det.

Jeg vil virkelig stoppe for hans skyld. Selv om mine løgner ikke har skadet ham på noen måte, vil jeg ikke leve slik lenger. Han fortjener noen som er helt, 100% til stede for ham og ikke gjemmer seg hele tiden under en seng av løgner.

Det er en måte å takle min sosiale angst på. Jeg har vært sosialt engstelig siden videregående skole. Jeg ville aktivt unngå sosiale situasjoner, spesielt nært, en-mot-møter der jeg kunne potensielt bli "funnet ut". Slik har jeg klart å unngå å være i et forhold så lenge. Jeg har dette lysnivået av paranoia at folk ikke vil godkjenne meg eller er ute for å få meg eller hva som helst. Ligging ble denne måten å ha kontroll over bildet mitt. Jeg kunne gjøre meg til et ideal hvis jeg prøvde, og det har gjort meg til en super, lunefull løgner.

Det er definitivt på grunn av hvordan jeg ble reist. Ser tilbake, jeg ble alltid stilt spørsmål om ting av foreldrene mine. Uansett hva jeg sa eller sa, ville de alltid prøve å bevise meg feil. Som, er du sikker? Og hvordan vet du at? Mine foreldre stolte meg aldri, så jeg stolte meg aldri på å ha rett på noe. Jeg var også redd for å komme i trøbbel, så i stedet for å fortelle dem sannheten om hva jeg gjorde, ville jeg lyve. Det er blitt en vane som føles umulig å bryte.

Jeg vil bare at han skal stole på meg igjen. Jeg ville bare elske noe annet enn å leve livet mitt i sannhet, og jeg tror virkelig på det gamle ordtaket om "sannheten vil frigjøre deg." Når jeg lærer å være helt sannferdig, så vil jeg kunne stole på mennesker og i sin tur vil de stole på meg tilbake. Jeg vet at jeg kommer dit. Det skal bare ta litt øvelse.