Jeg trodde han spiste meg, men han døde faktisk

Hvis du er som meg, har du nok bekymret deg for at en fyr lå i en rigg et sted da han ikke svarte på teksten. Dessverre abonnerte jeg også på den forkledede tankegangen ... til det faktisk skjedde. En fyr jeg trodde var ghosting, jeg døde faktisk.

Jeg var ekstremt kynisk. Da jeg møtte denne fyren på nettet, trodde han at han var kult, og jeg ønsket å møte med ham i RL. Men jeg var også veldig kynisk om dating og menn fordi jeg bare kom ut av en hjerteskjærende oppbrudd. Jeg prøvde desperat å tro at det fortsatt var gode menn der ute.

Jeg prøvde å ha tro. Så jeg aksepterte hans invitasjon. Vi tok vår chatting offline og møtte for kaffe på en restaurant. Jeg var så nervøs og bekymret, og han virket ganske stresset ut også. Vi endte opp med å binde om det. Vi fikk det bra og jeg følte meg absolutt en gnist, så da han spurte om jeg vil gjerne se ham igjen, sa jeg ja og mente det.

Han viste seg å være en sjelden finner. Ikke bare kom vi sammen som et hus i brann, men han var så forfriskende fordi han var pålitelig. Når han sa at han ville ringe eller tekst, gjorde han faktisk. Dette var nytt for meg fordi mange gutter i det siste hadde alltid løy for meg om det.

Jeg var spent på en fyr for første gang i evig tid. Jeg trodde jeg var på tross av noe nytt og fantastisk. Det var så hyggelig å slappe av med en fyr jeg døde for en endring, og jeg reddet mange hjerneceller fordi jeg ikke trengte å sitte der og analyserte tekster eller oppførsel av frykt for at han skulle skuffe meg.

Så gikk han AWOL på meg. Jeg kunne ikke tro det da han stoppet å svare på mine tekster. Bare min freaking flaks! Jeg prøver å mønstre litt tro på datingspillet, og så blir jeg spøkelse. Hva skjer med det, Universe? Admittedly, jeg hounded ham litt. Jeg ville at han skulle svare meg, så jeg sendte flere tekster og spurte ham hvor han var og hvis han var ok. Han svarte fortsatt ikke. Ting begynte å føle seg rart.

Jeg er vanligvis paranoid, men dette var annerledes. Jeg vet at jeg kan være litt OTT noen ganger. Når jeg ikke hører fra fyren jeg daterer, bekymrer jeg meg øyeblikkelig om at han hater meg eller at noe har skjedd med ham. Men denne gangen ville følelsen av at noe bare ikke var riktig, ikke gå bort. Det føltes mer som en tarmfølelse enn paranoia.

Hans online oppførsel bekreftet det. Tenker at han kanskje bare unngikk meg, men å være hans normale selv på sosiale medier, jeg søkte på ham på nettet. Selv om han nylig hadde vært på Facebook og Instagram, var hans kontoer fri for noen juice. Han hadde ikke postet noe i dager. Merkelig. Hvor var fyren?

Jeg prøvde å ringe. Jeg ville ikke bruke nummeret mitt i tilfelle han trodde jeg var en stalker, så jeg gjemte den fra visningen og ringte nummeret hans for å sjekke på ham, men telefonen ringte bare og ringte. Jeg fortsatte å sjekke hans sosiale medier profiler i tilfelle det var noen nyheter. Det føltes obsessivt, men jeg trengte bare svar. Det hadde vært to uker siden jeg hadde hørt fra ham!

Da så jeg den sjokkerende nyheten. En dag loggte jeg på Facebook og kikket på profilen hans dersom han hadde postet noe. Jeg trodde jeg ville ikke finne noe der, som vanlig, men denne dagen var annerledes. To personer hadde postet på veggen og sa at de var sjokkert over at han var borte, og de håpet at han ville hvile i fred.

Vent, hva?! Dette var freaking meg ut. Hadde fyren virkelig dødd? Flere personer lagt ut på sin tidslinje gir sin kondolanser. Når folk kommenterte innleggene og spurte hva som hadde skjedd med ham, var svaret at han hadde vært i en dødelig bilulykke. Herregud.

Jeg sank i sorg. Det høres kanskje galt at jeg sørget fyren som om vi hadde vært sammen i årevis, men selv om jeg ikke kjente ham så bra, antar jeg at jeg var sørg for at en slik stor fyr hadde mistet livet sitt på ung alder av 28. Jeg var også hjertebrudd ved vår tapte mulighet. Hvem vet hva som kunne ha skjedd for oss hvis han ikke hadde dødd?

Det lærte meg å være takknemlig. Denne sjokkerende, hjerteskjærende opplevelsen fikk meg til å se at jeg var å kaste bort tiden min var kynisk. Hver dag var så verdifullt, og jeg måtte gå inn i dem alle med tro og forståelsen at en hvilken som helst dag kunne være min siste. Det gjorde meg også så takknemlig for den korte tiden jeg hadde kjent den fyren. Jeg var heldig at vi hadde krysset stier. Han hadde gått inn i livet på en tid da jeg desperat trengte noen til å vise meg at det fortsatt er gode gutter der ute, og jeg er alltid takknemlig for ham for den påminnelsen.