Jo mer jeg snakker til mennesker i relasjoner, jo lykkeligere er jeg å være singel

Kjærlighet og dating er ikke alltid alt de er sprakk for å være. Ofte er folkene jeg kjenner som "lykkelig" tatt, i hemmelighet den mest elendige av alle. Lytte til dem minner meg om at jeg ikke har det så ille med min enkle frihet og uavhengighet. Faktisk gjør det faktisk noe som gjør meg takknemlig for å være alene.

Jeg er endelig over mitt siste oppbrudd, så jeg er glad single. Ja, å være singel suger når du fremdeles sørger for forholdet ditt. Du savner alt ganske mye hele tiden. Det tar lang tid å fullstendig justere, men nå som jeg er over ham, husker jeg hvor fantastisk det er å være singel og svare på ingen! Det er en frihet jeg er glad for å ha i øyeblikket.

Jeg liker ærlig å være single. Jeg har øyeblikk når jeg krever fellesskap, akkurat som alle andre. Sannheten om meg er imidlertid at jeg virkelig liker å gjøre ting alene. Jeg liker å reise alene, jeg liker å vandre alene, jeg liker å se filmer alene. Jeg trenger ikke å stresse ut om hva noen andre tenker eller føler eller trenger på den måten.

Mine venner klager alltid på meg. Hvis jeg kunne tilbakebetale alle minuttene jeg har brukt på å lytte til jentebitch om sine kjærester, ville jeg ha mye ekstra tid på hendene mine. Det har ikke forandret seg mye, bortsett fra nå teller de om deres fianser eller ektemenn. Jeg vet veldig få mennesker som er i relasjoner som er fornøyd nok til at de aldri klager til meg.

Lytte til deres problemer minner meg om min tidligere ulykkelighet. Hver gang jeg føler meg nostalgisk for en fortid kjæreste, gir en samtale med en av vennene meg en trengte virkelighetskontroll. Det minner meg om alle de vanvittige tider, kampene, problemene og gråtene. Det minner meg om at jeg alltid er lykkeligere alene.

Fordelene med å være singel oppveier nedfellene. Jeg har brukt mange ulykkelige, misfornøyde dager i relasjoner. Jeg har rett og slett ikke mange av dem når jeg er singel. Jeg er selvstendig, fokusert og spent på å utvikle livet mitt slik jeg vil. Jeg kan fokusere helt på det jeg trenger. Jeg får en stor personlig tilfredshet fra å leve slik.

Jeg savner ikke alle problemene. Åh mannen. Jeg vet at jeg nettopp ikke har møtt den rette fyren eller hadde det riktige forholdet, men damn, jeg savner ikke alt kompromiss og konflikt! Jeg håper at en dag noen gang er verdt det, for så langt, ikke så mye. Jeg ender alltid med å føle at jeg får den dårlige enden av røverkjøpet. Jeg hater å ha de dype, lange dumme samtalene om alle problemene kjæresten min og jeg har.

Jeg ønsker ikke å gå på kompromiss som mine venninner gjør. Helt ærlig, det virker som en masse problemer for ikke mye belønning. Noen sier at de er glade for å gjøre det, og jeg tror på dem mesteparten av tiden. Det er bare ikke meg. En dag kanskje jeg forstår hva de snakker om. Så langt har det ikke skjedd.

De fleste av mine venner som ikke har hatt det, virker ikke så lykkelige. Det er unntak, men dette er den generelle trenden jeg har lagt merke til. De klager til meg hele tiden, og selv om de rettferdiger oppførselen til de betydelige andre, kan jeg se gjennom alt det. De prøver å backtrack fordi de vet at de vil trolig bli med hvilken taper de dekker - og de vet at jeg ringer dem ut på BS. Jeg er over det. Jeg pacify ikke deres oppførsel lenger. Vi er for gamle for det drittet.

Selv de glade må håndtere ting jeg ikke misunner. Jeg vil ikke ha alle de støttemennene i et innholdsforhold. Jeg ønsker ikke å bli selvtilfreds eller lat eller gå i vekt eller bosette seg i samme by for resten av livet mitt. Jeg vil reise og utforske og eventyr og holde meg på tærne hele tiden. Noen av vennene mine er helt fornøyd med å slå seg ned, ha en familie og bygge en karriere og et liv et sted. Det er bare ikke meg.

Jeg vil likevel ikke ha et tradisjonelt forhold. Som jeg sa, det kommer til å ta en veldig spesifikk type mann for å holde meg. Jeg vil ha en feministisk, utdannet fjellmann som får meg til å le, behandler meg som en skatt og vet verdien av en sterk kvinne. Jeg har definitivt ikke funnet ham ennå. Jeg håper jeg gjør det, ikke misforstå meg. Jeg vil bare ikke ha det folk flest leter etter, og jeg har fanget meg i feil situasjon for mange ganger.

Å se underlige forhold gjør meg mer fast bestemt på å holde ut med noe godt. Jeg har ikke noe problem å holde singel så lenge det tar å finne den rette fyren. Hvis jeg aldri gjør det, har jeg i det minste bygget et fantastisk liv for meg selv. Jeg nekter å vente på at noen skal fullføre meg. Det vil aldri skje uansett. Jeg fullfører meg selv. Jeg ser så mange grovt medavhengige eller bare ulykkelig ulykkelige forhold. Folk ønsker ikke å forsøke å bryte ut av sine dårlige mønstre og forandre livet. Det er synd, og jeg vil ikke bli sittende fast i en elendig rut med noen jeg ikke liker så mye.