Enkelt eller tatt - På dette punktet i mitt liv, bryr jeg egentlig ikke hvilken som jeg er

Det har vært tider i det siste da jeg ville ha gjort noe for å være i et forhold, men jeg er ikke den jenta lenger. Som jeg har modnet, har jeg blitt mer og mer fornøyd med å være single. Jeg ville ikke skru ned den rette mannen hvis han kom inn i mitt liv, men det er derfor jeg er ikke freaking out om å finne kjærlighet:

Å være single er snill. Jeg nyter virkelig friheten jeg har som en enslig kvinne, og jeg er ikke i rush for å gi den opp. Når jeg til slutt finner en fyr jeg vil være sammen med, kommer det til å være fordi jeg føler at mitt eneste liv er verdt å handle for kjærligheten han gir meg. Inntil da kommer jeg til å nyte ridesoloen akkurat som jeg allerede har hatt en stund.

Jeg ønsker ikke å bosette seg for noen som ikke er verdt det. Desperate tider gjør oss til å ta desperate tiltak, og når vi er desperate etter kjærlighet, holder vi ofte fast ved den første personen som viser interesse for oss i håp om at han vil gi oss det vi har gått glipp av. Jeg har vært skyldig i det tidligere, men nå vet jeg at det er bedre å holde ut litt lenger for noen som beviser at han er verdt tiden min i stedet for noen som får meg til å føle meg bare ujevn om kjærlighet.

Jeg er ikke i rush. Jeg er fortsatt ung. Jeg har god tid til å finne noen som ville gjøre meg lykkelig. For nå spenderer jeg min tid på å leve livet mitt slik jeg vil, og hei, hvis min perfekte fyr ender opp med å gjøre et utseende, så flott. Men jeg kommer ikke til å prøve å ønske tid bort bare slik at jeg kunne møte ham raskere.

Jeg har det bra med kjærligheten jeg får andre steder. Jeg har en fantastisk familie, de beste vennene en jente kan be om, og til og med en katt som ikke hater meg helt. Jeg føler ikke at jeg mangler kjærlighet bare fordi jeg ikke får det fra en romantisk partner. Det ville være rett og slett uvitende om meg å se bort fra alle de fantastiske menneskene i mitt liv og foreslå at glede de gir meg, aldri kunne sammenligne med lykken jeg kanskje får fra en kjæreste.

Å være i et forhold er bare et lite bidrag til min lykke. Mesteparten av min glede kommer fra innsiden, selv om jeg også har hatt mye hjelp fra jobben min, hobbyer og kjære. Jeg er sikker på at det å finne en god partner ville bidra enda mer til min lykke, men det ville egentlig bare være kirsebær på toppen i stedet for hele sundae. Jeg blir pumpet når jeg finner min ideelle partner, men til da, vil mitt humør ikke bli fuktet.

Jeg stoler på prosessen. Jeg tror virkelig at det som er ment å være, vil skje, så hvem skal jeg prøve å kontrollere skjebnen? Jeg er villig til å være singel og fortsette så mange dårlige datoer som nødvendig hvis det betyr at jeg er på rett vei til å finne kjærlighet. Selv om jeg fortsatt har måter å gå, vil jeg ikke la det få meg ned - noen der ute venter på meg å møte ham, og jeg kommer ikke til å finne ham ved å tvinge meg der.

Jeg vil gjøre rom for den personen som har rett for meg. En av mine største bekymringer er å bli så desperat etter kjærlighet at jeg daterer feil person bare for å være i et forhold og så savner den rette personen som et resultat. Jeg gjør mitt beste for å velge mine partnere nøye, og jeg kommer ikke til å skru opp det ved å koble sammen med noen bare for helvete av det mens jeg vet at noen som er bedre for meg, kan komme inn i mitt liv til enhver tid.

Jeg foretrekker å gå med strømmen. Jeg liker å tenke på meg selv som en pen chill person, spesielt i mitt kjærlighetsliv. Jeg kommer ikke til å presse og trekke meg gjennom datering i et siste forsøk på å finne meg lykkelig etterpå. Jeg stoler på at hvis jeg bare går hvor som helst livet kan ta meg, vil jeg ende opp der jeg må være med den rette personen ved min side.

Jeg vet at jeg finner noen til slutt. Aldri en gang har jeg panikket om å være single for alltid. Jeg vet at jeg har mye å tilby, og jeg er sikker på at den rette mannen vil sette pris på det en dag. Bare fordi jeg er singel, betyr det ikke at det vil være slik for resten av livet mitt, så hvorfor skulle jeg jobbe meg opp i en vanvittig bekymring for en slik latterlig ting?

Jeg føler ikke at livet mitt mangler noe. Jeg er heldig nok til å leve det eksakte livet jeg vil akkurat nå, og selv om jeg er glad for å legge til på hva som kan forbedre det enda mer, føler jeg ikke at det mangler noen brikker i puslespillet. Jeg føler ikke noe trist "tomt" som noen ulykkelig eneste folk snakker om, men samtidig vil jeg ikke vende seg bort fra kjærlighet hvis det begynner å gå min vei. Jeg må bare se hva som skjer og ta det derfra.