Jeg har et godt liv, men jeg er redd jeg vil aldri bli virkelig lykkelig uten kjærlighet

Hele mitt liv ønsket jeg å finne «Den ene». Jeg har aldri en gang gitt opp håp, selv om jeg har kommet farlig nær mer enn en anledning. Likevel tror jeg at den rette fyren for meg er der ute, jeg må bare finne ham, fordi mens jeg har et utrolig fullt liv uten kjærlighet, er jeg redd for at jeg aldri vil bli virkelig glad uten det - her er hvorfor:

Alt er bedre med ekte, varig kjærlighet. Det spiller ingen rolle hva slags liv du leder hvis du har ekte kjærlighet. Du kan være smuss dårlig og lykkeligere enn noen som har millioner av dollar i banken på grunn av det en enkel ting. Jeg er en av de menneskene som bare ikke vil være helt fornøyd før jeg har det.

Mine prestasjoner alene virker bare verdslige. Alle mine prestasjoner føles som ting jeg har gjort ikke fordi jeg vil lykkes, men fordi det er livet og folk skal gå ut og få ting gjort. Uten den kjærlige partneren i mitt hjørne, skjønner jeg ikke oppnådd. Jeg føler at jeg bare går gjennom livets livets bevegelser, og hva suksesser kommer meg er tomt.

Ja, jeg er selvforsynt og uavhengig, men jeg vil egentlig ikke være. Jeg har bygget et utrolig vellykket, fullt liv, og jeg burde være fornøyd med alt jeg har i stedet for elendig på grunn av den ene tingen jeg ikke gjør. Saken er, selv om jeg er lei av å gjøre ting bare for meg selv. Ikke bare for å gjøre det, jeg vil gjøre ting med noen andre ved siden av meg, jeg vil kunne gi alt til noen andre, og den eneste måten jeg kan gjøre er ved å finne min person.

Det føles alltid som noe mangler. Mitt fulle liv føles bare tomt, og det er fordi jeg ikke har kjærlighet. Jeg tror jeg legger for mye vekt på å finne "The One" fordi jeg allerede har oppnådd alt jeg noensinne har sett på å gjøre. Jeg fortsetter å ha andre ambisjoner, men uten kjærlighet føler jeg ikke at jeg har noen grunn til å sette mine severdigheter høyere. Det er det "hvorfor bry meg" som holder meg ulykkelig, og jeg vet ikke hvordan jeg skal endre den.

Jeg fortsetter å vokse ... alene. Jeg fortsetter å bli en bedre person, men mens alle vennene mine er sammen og vinne i livet i partnerskap, gjør jeg det alene. Jeg føler meg helt øde i livet mitt, og det har alt å gjøre med all den romantiske kjærligheten som skjer rundt meg, men ikke til meg. Det er bare frustrerende.

Jeg begynner å tro at jeg aldri vil bli lykkelig, noe som er deprimerende AF. Jeg har forsøkt å være takknemlig og fortelle meg selv at det skjer når det skjer, men utålmodigheten min fører meg til depresjon. Denne ene tingen bør ikke ha så mye kontroll over hvordan jeg føler om livet mitt, men det gjør det, og jeg kan ikke synes å hjelpe meg selv.

Jeg vet at hvis jeg fortsetter å sette ut denne negativiteten, kommer det aldri til å skje. Jo lengre det tar for meg å finne den store kjærligheten, jo verre er jeg når det kommer til slutt med. Ingen ønsker å bli forelsket i noen som er bitter, kynisk og desperat, så jeg gjør egentlig bare vondt ved å være så fikset på å finne en fyr. Jeg er lengre unna lykke enn noen gang før.

Jeg står i vei for min egen lykke, men jeg vet ikke hvordan jeg skal bevege meg. Med mitt konstante behov for kjærlighet kommer min konstante manglende evne til å være lykkelig, uansett hva andre store ting skjer med meg. Jeg er sta når det gjelder å tillate meg å være lykkelig samtidig som jeg ikke er forelsket. Jeg velger ikke å være lykkelig fordi jeg vet hva jeg virkelig ønsker og er fullt klar over at jeg ikke har det ennå. Det er helt latterlig og slags patetisk, vet jeg.

Jeg prøver å endre, men det er lettere sagt enn gjort. Jeg opptrer godt 90% av tiden, og noen ganger kan jeg til og med overbevise meg selv om at jeg egentlig er - trods alt har jeg så mye å være takknemlig for. Men samtidig er det som om jeg er hardwired til obsess over hva jeg ikke har i stedet for å sette pris på hva jeg gjør. Det har vært så langt inngrep i meg at det er blitt inneboende.

Kjærlighet er egentlig alt jeg vil, fordi det er livet uten det? Det er det eneste jeg ikke har, og det ville gjøre livet mitt komplett. Jeg har bokstavelig talt alt annet jeg noensinne har ønsket. Jeg er enkel i mine behov, men kjærlighet virker vanskeligere å finne og holde enn noe annet. Forhåpentligvis en dag vil jeg lykkes, men jeg vet at jeg må lære å være ok uten det i mellomtiden.