Jeg har ikke et mentalt bilde av forholdet jeg vil ha, og jeg tror det er et problem

Vet du hva din ideelle kjæreste og ideelle forhold ville se ut? Vel, jeg har ingen anelse, og jeg er redd jeg aldri vil. I mellomtiden synes alle andre rundt meg å ha alt trent ut. Hvordan skal jeg noen gang finne kjærlighet hvis jeg ikke vet hva jeg leter etter?

Alle mine BFFs vet nøyaktig hva deres drømske fyr og deres drømforhold ser ut. Jeg mener, det er som om de har alt planlagt ned til fargen på babyens rom. Og det er min enkelt venner! Det har alltid vært rart å ha hele livet planlagt for deg før du har møtt kjæresten din, men å ha mål i tankene hjelper definitivt. Jeg har karrieremål, så hvorfor kan jeg ikke slå meg på forholdsmål?

Jeg har aldri ønsket å slå seg ned og ha babyer. Når jeg hører vennene mine, snakker om deres ideelle forhold, kan jeg bare ikke bli begeistret. Jeg mener, jeg er glad for dem at de vet nøyaktig hva de vil, men forholdet i seg selv appellerer ikke til meg. Hvis det gjorde, ville livet mitt være mye enklere, jeg er sikker. Har jeg bare ikke kommet over den typen forhold som faktisk ville appellere til meg, eller er jeg bare ikke klar ennå for det slags forhold jeg vil til slutt ønske?

Når jeg blir spurt om det, frøs jeg bare. Jeg sliter etter en breakup og personen jeg snakket med spurte meg hva mine forholdsmål var, og om fyren jeg bare delte opp med, kunne passe inn i dem. Hodet mitt ble bokstavelig talt tomt. Jeg ante ikke hva jeg skulle fortelle henne. Som gjorde meg klar over at jeg ikke hadde anelse om jeg egentlig burde være glad eller trist om å miste dette ex.

Bortsett fra de åpenbare, vet jeg ikke engang hvilke egenskaper jeg leter etter i en fyr. Hvis du spør meg hva min perfekte fyr skal være som, skal jeg bare rulle av en mengde adjektiver-smart, morsom, omsorgsfull, etc. Men hvis jeg prøver å forestille seg den faktiske følelsen av fyren? Nada.

Jeg fortsetter å dele feil folk fordi jeg ikke vet hva den rette er. Jeg tror at hvis du har mål i tankene, velger du kjærester basert på mer enn bare forelskelse og fysisk tiltrekning. Men i mitt tilfelle synes jeg bare å gå gjennom gutter som er åpenbart feil for meg, uten å klare å sette fingeren på hva som er riktig. Det ser ut til å være en uendelig prosess med eliminering. Jeg er bekymret for at hvis jeg ikke får min handling sammen, vil denne prosessen virkelig aldri ende. Det er rikelig med fisk i sjøen, og de fleste av dem er ikke den rette fisken for meg!

Må jeg gå gjennom dusinvis av forferdelige forhold før en god? Jeg begynner å tenke at jeg fortsatt er i læringsfasen i mitt kjærlighetsliv, der jeg lærer om forskjellige muligheter, forskjellige menn og hva som fungerer og ikke fungerer for meg. Jeg har ikke nødvendigvis et problem med det, bortsett fra å vite at resten av vennene mine allerede har definert sine mål ganske tydelig og er videre i deres søk. Jeg føler nesten at jeg er litt mindre utviklet seg.

Mangler jeg fantasi? Skal jeg kunne forestille meg ideen om et perfekt forhold uten å gå fysisk gjennom alle de feilene? De fleste av vennene mine synes å kunne, men jeg lurer på om det er fordi de vil ha den klassiske forholdsmodellen som står foran dem fra 0 år. Kanskje de fleste ikke kan forestille seg et forhold fra grunnen, med mindre de enten faller inn i en ubevisst eller se et eksempel.

Er det ned til å ha foreldre som er lykkelig gift? Mine venner som har veldig klare forholdsmål kommer for det meste fra veldig lykkelige familier. Foreldrene deres er fortsatt sammen, deres familier følger godt sammen, og alt virker som det perfekte eksempel på et godt liv. Min barndom så veldig forskjellig ut, så jeg lurer på om det betyr at jeg mangler i noen forholdsrollemodell.

Skal jeg modellere mine egne relasjoner på andres? Det er så mange forskjellige typer perfekte relasjoner, kanskje jeg bare trenger å gjøre meg kjent med noen flere. Eller kanskje det jeg trenger å gjøre er bare å snakke med vennene mine med klare forholdsmål og se om jeg kan finne meg selv i noe sånt?

Vil jeg selv ha et tradisjonelt forhold? Noen ganger tror jeg grunnen til at jeg ikke vet hva mitt ideelle forhold vil se ut er at jeg ikke engang vil ha en. Jeg har vært singel for så lenge, jeg har glemt hva det er å ha en kjæreste.

Er jeg så glad for å være single at jeg ikke kan forestille meg livet med noen andre som er bedre? Sannheten er, jeg er helt glad slik jeg er nå. Kanskje det er derfor det tar så mye mental innsats å forestille seg en tid og et sted hvor jeg ville dele livet mitt med noen døgnet rundt, og det ville være like bra som det er akkurat nå. Kan mine venners besettelse med forholdsmål bety at de bare er ulykkelige med deres liv som de er? Dømmer de bare sine liv basert på et bestemt standard samfunns tvang på oss? Jeg har ingen anelse. Men for nå kan jeg ikke engang se bortom mitt nåværende sted i meg.