Jeg tror ikke på gode menn, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre
Jeg pleide å tro at det var mange gode menn i verden. Da ble jeg eldre og mine erfaringer sløvde meg. Hvis det ikke var dårlig nok, har mange av vennene mine blitt skrudd over også. Det er derfor jeg ikke vet om jeg tror det er en slik ting som en virkelig god mann lenger.
Jeg stoler ikke på dem. Jeg vil gjerne stole på menn, men jeg gjør det ikke, uansett hvor hardt jeg prøver. Jeg føler meg så snart jeg stoler på noen, jeg er ekstremt sårbar for å bli skadet. Hver gang jeg har gått der, har jeg blitt skadet, så jeg vil ikke gjøre det lenger. Jeg vil være mer tillitsfull, men livet har gjort meg mistenkelig og engstelig. Jeg vil ikke bli brent igjen.
Jeg tror ikke de er i stand til følelsesmessig modenhet. Selv de beste gutta jeg kjenner, virker ikke veldig følelsesmessig modne. De er absolutt ikke veldig * mentalt * modne. Er det noen menn der ute som ikke bare er små gutter på hjertet? Det er litt rart meg ut. Jeg føler meg ikke som kvinner er denne måten i det hele tatt, slik at jeg ikke kommer dit den kommer fra. Jeg vil bare ha en mann som kan matche meg i modenhet, og det har vært umulig å finne.
Jeg tror de vil gjøre hva de kan komme seg unna med. Jeg vet at det høres kynisk, men det er slik jeg føler. Jeg tror at hvis han visste at han ikke ville bli fanget, ville noen snyte. Jeg tror ikke det er en fyr der ute som ikke ville gi fristelsen. Det gjør meg trist å innrømme at jeg føler den måten, men det er sant.
Jeg har sett for mye skyggefull atferd for å stole på noen. Hvordan kan jeg tro på menn når jeg har sett så mange av dem, løgner? Det er mange posere der ute. De oppfører seg som deres kjærester er deres verden, og hele tiden knuser de seg bak ryggen. Jentene har ingen anelse - jeg er lei meg for dem og jeg er redd for å bli dem. Jeg har sett altfor mye BS til å tro at menn er gode.
Jeg blir brent hver gang jeg gir dem nytte av tvil. Det er som de vet, og de har noe perverskt ønske om å ødelegge alt. Jeg forstår det ikke. Jeg holder ut og jeg blir voktet og så la jeg endelig inn dem ... og de kaster mine følelser til side som søppel.
Jeg finner ut at hver fyr som virker bra ... er ikke. Alle har feil, men jeg tror at alle også i det minste bør prøve sitt vanskeligste å være gode mennesker. Jeg gjør. Jeg kan ikke engang telle hvor mange menn jeg har møtt som virker anstendig først og viser seg å være fryktelig. Jeg har sett vennene mine gå gjennom mareritt med "gode gutta". Jeg tror ikke helt på det lenger.
Jeg tror ikke jeg ber om alt så mye. Jeg vil bare ha en ærlig mann som ikke jukser på meg og ikke lyver for meg. Det virker som det burde være et minimumskrav og likevel kan jeg ikke finne den. Selv om de virker ekte, kommer de til å gjemme ting fra meg eller lyve for å unngå konflikt. Det er ingen måte å ha forhold til. Det er deprimerende.
Jeg kan ikke få meg til å tro at en fyr er flott, selv når han ikke gjør noe for å få meg til å føle meg ellers. På dette punktet venter jeg bare evig på den andre skoen som skal slippe. Det er umulig å ha et godt forhold uten tillit, og jeg kan ikke få meg til å stole på noen fyr. Det er derfor jeg ikke daterer, men jeg vet ikke når eller om det vil forandre seg og det suger.
Jeg forventer det verste av hver mann på dette punktet. Jeg liker ikke å føle denne måten. Jeg vil tro at jeg vil finne en flott mann som vil være med meg og hvem jeg kan stole på. Jeg ser så mye bevis på det motsatte og opplever så mye skit at det er vanskelig å beholde noen tro. Jeg skulle ønske jeg kunne si noe annet, men jeg opplever at menn oppfører seg som jerks på daglig basis.
Jeg blir evig skuffet av gutta. Jeg må være forferdelig å plukke menn, fordi de aldri lever opp til forventningene mine. Jeg forventer ikke engang så mye! Jeg vil bare ha et anstendig menneske som behandler meg med respekt og hensyn, men jeg ender med egoistiske menn som snakker et godt spill og ikke følger opp. Jeg forstår ikke hvorfor dette skjer, med mindre alle gutta bare suger.
Jeg har bokstavelig talt gitt opp på dating fordi jeg ikke stoler på noen. Jeg ser ikke hva poenget med dating er hvis jeg vet at jeg ikke kan gå forbi et visst punkt med engasjement med noen. Det ville ta en stor innsats på dette punktet fra enhver fyr som vil være med meg, fordi jeg har så vanskelig tid på å stole på. Det er den motløsende sannheten.
Jeg tror selv om jeg finner en flott mann, tror jeg ikke det er mulig. Jeg er så freaking jaded på dette punktet, jeg er ikke sikker på at jeg stoler på meg selv å gjenkjenne hvorvidt en mann er god. Jeg er bekymret for at jeg lar mine følelser skyte min vurdering og ende opp igjen enda en gang. Jeg er så lei av spillene og uærligheten og dramaet. Jeg vil ha noe enkelt og godt og gledelig, og jeg er redd for aldri å få det.
