Jeg kan ikke bestemme om jeg vil ha en kjæreste eller jeg er lykkeligere alene

Jeg har aldri følt seg desperat for å være i et forhold. Faktisk liker jeg sannsynligvis å være singel litt for mye siden jeg vet at den eneste personen jeg kan stole på for min lykke, er meg selv. Jeg vil ikke gi det til noen hvis det er en mulighet for at jeg blir løyet til, mishandlet eller sviktet. Å komme inn i et forhold er en stor risiko, og kanskje er jeg ikke klar for det enda, selv om det kan være fint.

Jeg er ikke bare redd - jeg er helt skremt. Selv om jeg er redd for å bli skadet, er jeg mye mer redd for å skade noen andre. Jeg er pessimistisk når det gjelder dating og relasjoner, noe som betyr at jeg alltid forventer det verste resultatet. Det er en fryktelig syklus som jeg ikke ser ut til å bryte ut og for å være ærlig, det ødelegger sjansene mine for å la noen komme i nærheten.

Jeg vil ikke føle at jeg er bosatt. Jeg er typen person som aldri kan bestemme om jeg liker noen nok til å forfølge et forhold. Det er vanskelig å vite om vi er bedre som venner eller om det er verdt å ta en sjanse og se om et forhold går ut. Hvis jeg ikke prøver, vet jeg aldri. Hvis jeg prøver og det ikke trer ut, skal jeg klandre meg for å rushing inn for tidlig.

Jeg er redd for intimitet. Så snart jeg føler meg for nær til noen, er min umiddelbare reaksjon å begynne å trekke seg bort. Det ser ut som om jeg gir av blandede signaler, men det er faktisk fordi jeg er redd for å bli vedlagt. Det er den ultimate selvsabotasje.

Jeg verdsetter min egen tid mer enn noe. Når sosialisering gjør at jeg føler meg drenert, trekker jeg seg tilbake til det komfortable soverommet mitt og tilbringer litt tid alene innpakket i mine egne tanker. Det er ikke egoistisk å ha litt tid til meg selv, men dessverre kan dette gi inntrykk av at jeg bare ikke bryr meg nok. Jeg vet at hvis jeg vil ha et forhold til å jobbe, må jeg gjøre mer tid for noen andre, men jeg vet ikke om jeg kan forandre seg.

Det tar meg så lang tid å bestemme hvordan jeg føler meg. Hvordan kan jeg forvente at noen skal vente på meg mens jeg trener mine følelser? Jeg vet at det ber om for mye. Å bestemme om jeg vil være i et forhold er en stor beslutning om at jeg ikke tar lett, og noen ganger kan usikkerheten gi noen feil inntrykk. Jeg skulle ønske jeg ikke var slik, men jeg kan ikke synes å være noe annet sted.

Jeg hater ideen om ikke å være single. Stepping out my comfort zone og komme inn i et forhold er skummelt. Det er så mange endeløse muligheter. Jeg liker enkelheten til å være singel og hvordan alt føles så mye lettere - å gi det opp for noe som kanskje ikke fungerer, er en risiko for at jeg ikke er sikker på at jeg vil ta.

Forhold er ikke drama-fri. Jeg forventer ikke et forhold uten kampene og tårene fordi det er urealistisk. Selv om jeg prøver mitt beste for å unngå det, blir det problemer. Det er tingen om relasjoner: de er uforutsigbare. Jeg kunne ha den største dagen, og en enkel ting som ikke å motta en tekst, kan ødelegge mitt humør helt. Jeg hater ideen om ikke å vite hva som er rundt hjørnet.

Jeg er redd for at noen skal bli kjent med meg så godt. Jeg vet at jeg ikke er en lett person å elske. Faktisk er jeg en vanskelig person å elske mesteparten av tiden. Jeg har denne foruroligende frykten for at så snart noen virkelig lærer meg å kjenne meg innvendig og utvendig, vil de ikke være med meg lenger fordi mine feil vil bli mer merkbare. Jeg vet at jeg ikke kunne håndtere den slags avvisning.

Jeg blir alltid fast i nesten relasjoner. Jeg er så lei av å komme nær noen og begynner å tro at ting går en vei, men i stedet går de i den andre retningen. Strangers til venner til nesten elskere. Det er en uendelig syklus, og jeg er så ferdig med det.

Jeg er redd for å dele feil person. Det kommer ned til det faktum at jeg ikke er helt sikker på hva jeg vil akkurat nå. Hva om personen som jeg syntes var riktig for meg, viser seg å være feil fyr to måneder i forholdet? Jeg blir skrudd. Jeg innrømmer at jeg er en dristig person, og mine følelser om mennesker og situasjoner er stadig i endring, slik at selv jeg sliter med å holde opp noen ganger. Det er så mye på spill, så naturlig, jeg foretrekker å ta det enklere alternativet.

Å være åpen om mine følelser er vanskelig. Åpning har alltid vært noe jeg sliter med. Jeg sier aldri "Jeg elsker deg" først fordi det setter meg i en sårbar stilling som jeg egentlig ikke vil være i. Jeg er redd for at jeg skal si noe som vil bli tatt på feil måte, og det er alltid en mulighet å bli dømt. Med den rette personen burde det ikke være vanskelig, men til da holder jeg meg oppe.