Så mye som jeg vil finne kjærlighet, vet jeg at jeg vil være fin hvis jeg ikke gjør det
Noen sier at de har funnet fred i å være single og at de aldri vil ha noe. Bra for dem, men min fred er litt mindre perfekt og litt mer menneskelig. De fleste dagene har jeg bra rullende solo, men noen ganger vil ønsket om partnerskap føre meg bort. Det er en daglig kamp, men oftere enn ikke, finner jeg nuggets av fred og aksept, samtidig som det gir plass til ønsket om å bli partner.
Fred er ikke perfekt, men det velsigner meg med sin tilstedeværelse. Ønsket om å ha en partner er en sterk en. Det er delvis biologisk, behovet for å finne en passende kompis, men det er også mentalt og åndelig. Dette lysten går aldri helt vekk, men fred gir meg med sin tilstedeværelse for å lette ensomhetens smerte. Jeg har aldri perfekt fred fordi jeg er et menneske, men jeg er takknemlig for at jeg har fred i det hele tatt.
Jeg lengter definitivt etter en partner. Noen dager er jeg helt desperat etter romantisk kjærlighet og andre dager, det er bare et stille ønske. Begjæringen og begjæringen negerer ikke det faktum at jeg har fred fordi fred ikke er fullkommenhet eller fullstendig fravær av noe ønske - det er en delikat menneskelig balanse. Det som er annerledes i dag er at min lengsel forbruker meg ikke lenger.
Jeg er åpen for muligheten. Selv om de fleste dager jeg har fred rundt det faktum at jeg er alene, er jeg fortsatt åpen for muligheten for at noen kunne komme inn i livet mitt. Fred har ikke helt lukket meg, det har bare gitt meg en følelse av å være ok, om jeg finner en partner. Likevel holder jeg definitivt ørene mine og øynene åpne mens jeg går gjennom livet mitt.
Jeg vil nok aldri slutte å ønske en partner. Bare fordi jeg har fred betyr ikke at lysten er helt borte. Jeg er ikke en perfekt helgen som har nådd full fred alene. I stedet har jeg for det meste øyeblikk av å være tilfreds av min ensomme mens jeg også har spredte øyeblikk av dypt ønske å være med noen. Den kule tingen om å være et menneske er at jeg kan holde begge disse tilsynelatende motstridende sannhetene.
Det faktum at jeg vil ha en partner, negerer ikke min aksept for å være single. Det er denne tingen kalt dialektikk hvor to ting kan være sanne som ser ut til å fornekte hverandre. Jeg kan begge ha fred og aksept for å være single mye av tiden samtidig som jeg ønsker en partner. Jeg antar at forskjellen er at ønsket av en partner ikke lenger løper hele mitt liv. Den er bare til stede blant freden.
Å ha fred vokser og avtar. Jeg sa at å ha fred er ufullkommen fordi jeg er et menneske. Det jeg mener med det er at det er der mesteparten av tiden, men noen ganger forsvinner det, og jeg er igjen flailing igjen. Den gode nyheten er at fred alltid ser ut til å finne veien tilbake til livet mitt, og det obsessive lysten minsker vanligvis til noe mer overkommelig.
Jeg lever mitt liv fullt ut, uansett min forholds status. Selv når fred kommer og går, lever jeg livet mitt. Det er trolig hvorfor det holder meg å besøke meg fordi jeg ikke gir opp meg selv. Jeg har blitt komfortabel med å være i et forhold til meg selv, uansett om noen andre er rundt eller ikke. Jeg lever fortsatt mitt liv til det fulle til det beste av mine evner.
Jeg vet at livet mitt er komplett uten noen andre. Selv på de dagene hvor jeg er fast besatt av å ha en partner, vet jeg fortsatt at livet mitt er fullført som det er nå. Dette kan være grunnen til at fred holder tilbake til meg - fordi jeg holder fast på dette faktum at jeg er ok alene, uansett hvordan jeg føler. På mine vanskelige dager, holder jeg påminnelse om at jeg er ok her og nå.
Jeg føler ikke lenger at jeg trenger en partner for å være ok. Jeg pleide å desperat føle at jeg trengte en partner å føle seg bra i min egen hud. I dag vet jeg at ingen andre mennesker kan få meg til å føle meg bra fordi jeg allerede har det bra. Jeg blir noen ganger opptatt av at en annen person vil fullføre meg, men det er raskt erstattet av virkeligheten som jeg ikke trenger å fikse - jeg er allerede hel.
Aksept er et valg jeg lager hver dag. Ulike sider av tankene mine går frem og tilbake om hva som er sant, men igjen og igjen velger jeg siden som snakker aksept. Jeg velger siden som forteller meg at en annen person ikke vil fikse meg, det er helt greit å være single, og det er også greit å ønske seg en partner uten å la det ønske forbruke meg. Jeg velger å godta hvor jeg er og det er der jeg finner min fred.
