Jeg liker å holde mine relasjoner og mine venner separate og det ødelegger begge
Jeg har alltid compartmentalized de forskjellige delene av livet mitt, og tanken på forskjellige elementer overlapper meg alvorlig angst. Jeg er spesielt fast bestemt på å holde mine venner og elskere skilt fra hverandre, og det begynner å forårsake store problemer for alle.
Jeg er redd for å bli erstattet. Bare å tenke på å blande mitt romantiske forhold med vennene mine, forårsaker en tetthet i brystet mitt. Det er en irrasjonell frykt for å spille her, og det er en ganske egoistisk. I utgangspunktet er jeg redd for at vennene mine og min partner vil like hverandre mer enn de liker meg, og jeg blir erstattet i gruppen av min partner. Kaller det dumt, men det er ekte nok for meg å forårsake alvorlige problemer i livet mitt.
Jeg er en fantastisk venn og kjæreste, så jeg vet ikke hva jeg er så bekymret for. Jeg vil vite at forholdet mitt er solid og at min stilling i vennekretsen min ikke er truet av partneren min. I min frykt antar jeg at hvis vi bryter opp, vil han forbli i gruppen og jeg blir sparket ut. Det er i utgangspunktet videregående politikk på voksen skala, og det er helt forankret i min mangel på selvverdighet. Jeg trenger en sunn dose selvpleie.
Det gir mye unødvendig stress. Kan du tenke deg å prøve å holde de viktigste menneskene i livet ditt skilt fra hverandre? Jeg blir en planleggingsveiviser for å forhindre at disse to verdenene kolliderer, og det tar alt for mye av min mentale energi. Jeg er alltid redd for at kjæresten min blir for nær vennene mine, til det punktet at bare ideen om min S.O. og min BFF har en samtale som gjør meg ubehagelig. Det er en forferdelig følelse, og jeg vet ikke hvordan jeg skal stoppe det.
Det er helt urettferdig på menneskene i mitt liv som bryr seg om og vil ha det beste for meg. Logisk gir det total mening å feire disse to hoveddelene av livet mitt som kommer sammen. Partneren min er fantastisk, og mine venner er kjempebra, hvorfor skulle de ikke være kjempebra sammen? Jeg føler meg skyldig i å frata dem muligheten til å bli kjent med meg på et dypere nivå ved å møte hverandre, men jeg vet ikke hvordan jeg skal komme over meg selv.
Kjæresten min synes jeg skammer meg over ham. Mens jeg helt kan forstå hans antagelse, hater jeg også virkelig at det er min egen usikkerhet som er kilden til hans selvtillit. Jeg skammer meg ikke over ham, jeg er skremt av ham og hans sosiale dyktighet. Det er vanskelig å forklare for ham hvorfor jeg føler meg som jeg gjør fordi jeg vet at jeg er latterlig. Dessverre gjør det ikke følelsene gå vekk.
Mine venner holder spørre om partneren min og jeg løper ut av unnskyldninger. They er gode venner og de er nysgjerrige på personen jeg deler livet mitt med. Jeg føler meg alltid vanskelig når jeg besøker dem alene og de spør hvor han er. Det ser ikke ut til å si at jeg ikke inviterte ham fordi jeg vil ha vennskapet til meg selv, selv om det er det jeg egentlig tenker på. I stedet gjør jeg forferdelige og ikke helt troverdige unnskyldninger for at jeg vet at de er for klare til å kjøpe.
De kommer til å blande til slutt uansett, så hva er holdup? Det er dumt å tro at jeg kan holde disse menneskene skilt for alltid, og i alle fall er det ikke engang min jobb å mikrostyre hvem som skal møte hvem. Disse menneskene er autonome vesener, og de er fri til å skape forbindelser med den personen de vil ha. Jeg vil redde meg selv mye trøbbel og bare gi etter for det uunngåelige i stedet for å motstå det og gjøre flere problemer for meg selv.
Når jeg presenterer dem, blir ikke min frykt faktisk oppfylt. Fra tid til annen har vennene mine møtt vennene mine, og overraskende overrasket, livet mitt er ikke avsluttet. Jeg har ikke blitt plutselig og uutviklet erstattet og livet har gått ganske mye som normalt. Angsten forblir, men når jeg husker disse eksemplene, gir det meg tillit til å fortsette å demontere frykten min.
jeg jobber med saken. Jeg vet at denne angsten ødelegger meg og mine nærmeste relasjoner, og det er noe jeg er forpliktet til å endre. Min nåværende kjæreste er den første jeg har med vilje introdusert til vennene mine. De får det vidunderlig, og han er nå et stabilt medlem av min sosiale sirkel. Det er fortsatt øyeblikk av ubehag, og det er noe jeg fortsatt jobber veldig mye med, men det er et stort skritt i riktig retning, og det føles godt å dele fellesskapets glede med de menneskene jeg elsker mest.
