Jeg vet vi er alle voksne, men jeg nekter å snakke om poop med min fyr
De sier at et par som er komfortable med hverandre, vil enkelt og villig snakke åpent om tarmbevegelsene sine. Tross alt er det det som gjør oss menneskelige og det er et tegn på intimitet eller noe, ikke sant? Feil! Mens jeg er en stor troende på å jobbe mot intimitet, nekter jeg å gå dit med min fyr.
Det har ingenting å gjøre med ham. Når jeg pokker, pokker jeg alene. Selv om han er på meg, bringer jeg ham ikke på badet eller holder døren åpen. Jeg håndterer virksomheten min selv. Det er min personlige tid, for godhetens skyld! Jeg vil bare kjefte i fred og holde det til meg selv.
La oss innse at det er så grovt å se på. Fecal saken er bokstavelig talt søppel fra kroppen din. I motsetning til urin, som er steril, er kjepp alt avfallet som kroppen din ikke trenger. Din tarm er i hovedsak kroppens søppelbil. De samler opp all søppel, bryter den ned og sender den til dumpen. Som søppel er kjepp stinkende og mega ekkelt.
Farting er en ting, men poop er neste nivå. Jeg prøver mitt beste for ikke å fange rundt hvem som helst mye mindre kjæresten min fordi jeg synes det er den høflige tingen å gjøre. Men noen ganger kan du ikke hjelpe det. Hvis det er tilfelle, vil jeg høflig advare kjæresten min om hva jeg skal gjøre, det skjer, og vi fortsetter med våre liv. Men snakker om poop, eller at en av oss trenger å poke på grunn av maten vi nettopp spiste eller hva som bare krysser linjen, og jeg kan ikke håndtere.
Han og jeg er allerede egentlig intime. Jeg bruker mye tid med fyren min. Som et resultat er våre intimitetsnivåer allerede ganske høye. Vi kan snakke om noe. Vi har sett hverandre på vårt absolutte verste og ja, vi kunne helt snakke om poop lett. Likevel velger jeg ikke å gå dit. Jeg vil at vi skal være intime og jeg vil at vi skal være komfortable, men det er noe om chit-chatting om kvaliteten på tarmbevegelsene mine som helt slår meg av og tar intimitet til et helt annet territorium.
Jeg vil ikke ødelegge våre romansvibber. Når du har vært i et forhold i et øyeblikk, tar det arbeid for å holde romantikken levende. Du når nivåer av komfort og intimitet. Ditt forhold blir naturlig litt mer rutinemessig fordi endelig, du er i et stabilt, sikkert sted. Som et resultat gjør jeg mitt beste for å jobbe mot romantikken så ofte jeg kan. Ingenting om poop er romantisk eller søt. Ja, det er et faktum i livet, men det er et grovt faktum i livet og bidrar ikke til å holde mitt romantiske og sexliv i live, så jeg lar det gå ut.
Jeg vil ikke at han skal se meg som en venn. Jeg har noen venner som jeg spøker med om pooping og disse menneskene er også min nærmeste confidantes. Men forskjellen mellom disse menneskene og kjæresten min er at de bare er mine venner. Jeg har ikke sex med noen av dem. Vi er ikke seksuelt tiltrukket av hverandre. Jeg trenger ikke å bekymre meg for helt å slå dem av med snakk om den ekstra store dumpen jeg hadde etter morgenkaffen min.
Det er ikke fordi jeg ikke vil at han skal tro at jeg ikke pokker. Du, jeg er ikke en bionisk robot. Jeg er et menneske. Jeg pokker også, og han vet det, men min begrunnelse er ikke basert på denne gamle sexistiske ordtaket at «jenter ikke pokker» eller at det er "unladylike" å snakke om det. For meg handler det om å opprettholde romantikk og kjønn som jeg tidligere har sagt.
Jeg snakker om det under svært begrensede omstendigheter. Hvis jeg har matforgiftning eller noe magespørsmål som nødvendiggjør et lege eller sykehusbesøk, vil jeg avsløre visse opplysninger om tarmbevegelsene mine, slik at kjæresten min kan hjelpe meg å finne ut hva som er galt. Ellers holder jeg det til meg selv.
Jeg har strategier for å holde poop-samtalen til et minimum. Jeg forlater kamper og stearinlys på badet som jeg har krevd oss begge til å bruke etter stave på badet. Jeg forlater også babyservietter og ekstra toalettpapir under vasken, slik at rydde opp er rask og grundig. Tanken er å holde den begrenset til badplassen.
Jeg kan endre meg en dag. Jeg vet at det er så mange andre brutto milepæler vi møter jo lenger vi er sammen. For eksempel, hvis vi har barn sammen, er det høy sannsynlighet for at jeg skal peke på bordet foran ham. Jeg må bare helt komme over det på det tidspunktet. Og kanskje nedover veien og da vil jeg ikke bryr meg, men akkurat nå er jeg overbevist om at det ikke fungerer best for vårt forhold og våre nåværende forholdsmål.
